Jeg fikk lyst til å danse med!

Denne konserten er musikk, dans og teater i ett. Mange av dansene sitter fortsatt i kroppen min. 

Av Amalie Skotner

Konserten med Matata ble spilt på Hjertnes kulturhus ved Markedet for musikk og scenekunst. Matata er et musikk- og dansekollektiv som har røtter i Kenya, men holder til i Oslo. Musikken har østafrikanske rytmer, og de spiller sjangere som hip-hop, afrobeat og en moderne kenyansk sjanger ved navn gengetone og genge. Denne sjangeren blander rap med dansemusikk.

Jeg hører på litt av alt og har vært borti hip-hop før, men denne type musikken stakk seg veldig ut på en god måte. Jeg forventet en god dansegruppe med bra musikk og det var akkurat det jeg fikk oppleve!

Det som traff meg mest, var stemninga disse guttene tar med ut på scenen. Det starter sterkt med bra bass og fengende musikk. Den afrikanske genge- og gengetone musikken får meg til å ville henge med. «Move your body, move your body» synger de i en av sangene, og jeg henger med og danser med dem. De tar med publikum på dans og lærer alle Swahili, som er en av de offisielle språkene i Kenya. Mye bra sang og god koreografi av disse guttene skaper en veldig god dynamikk. Når tema går over til litt tristere sang og de forteller om hvordan det er å være mann i Kenya, så får jeg tårer. Sangen og dansen gir så mye følelser og den treffer meg veldig. Marcus Ojiambo, Ken Kimathi, Freddy Milanya, Richie Mathu og Festus Mwenda er fem gutter full av følelser og energi som virkelig gir liv til publikum.

Konserten åpner med en DJ som kommer ut og spiller av noe som høres ut som en nedlastning: «Initiating system download complete» hørte man. Så kommer det fire gutter ut fra siden som roboter og går i linje fram til midten hvor de deles og går hver sin vei. De begynner med litt dans før de videre prater til publikum og forteller litt om seg selv. Denne konserten er musikk, dans og teater i ett. De tar med publikum på en reise hvor de lærer oss dansetrinn som vi senere bruker i sangen deres sånn at alle danser sammen. Mange av dansene sitter fortsatt i kroppen min. De holder god musikk og rytme gjennom hele konserten og synger og danser til mange sanger med forskjellig historie. 

Men etter hvert går det det over til et litt mer seriøst tema. De demper lyset og står ved hver sin mikrofon i hvert sitt lys. De ser ut på publikum og det er som om du kan se følelsene i øynene dems. De synger om hvordan menn i Kenya er forventa til å holde følelsene inne. «When life gives you lemons, you better squeeze and make some lemonade», var en setning som gikk igjen i sangen «Siko Fiti» som betyr «jeg har det ikke bra». De danset med følelsene sine og viste de igjennom hele sangen. Den sangen og dansen traff meg veldig og jeg kunne kjenne følelsene til disse guttene. Etter sangen så spiller de litt mer av den glade og fengede musikken som de begynte med. Det hele avslutter med enda mer inkludering av publikum og mye liv hvor de deler publikum i to og har konkurranse om hvilken side som kan juble høyest, før de til slutt takker for seg.

For meg var konserten veldig inspirerende og det var virkelig en opplevelse. Jeg elsker når musikken har en god rytme som man lett kan henge seg med på, og det var akkurat det Matata hadde. Hvis jeg kunne se de igjen, så hadde jeg med glede gjort det. Sangen «Siko Fiti» var for de som kanskje har det litt tøft eller vanskelig. Den sangen traff virkelig, og det var mye å relatere til. Denne konserten ga meg glede, og jeg følte at jeg ble forstått. Matata er noen gutter som jeg kommer til å høre på igjen og igjen.