Smil til verden, kanskje smiler den tilbake

Centralrevyen gir oss smil, latter og pølser, men går seg vill i møtet mellom revyen og teateret.

 Ettermiddagen begynte med å reise til en øde sengetøybutikk på desperat leting etter ny jobb. Omsider ankom jeg butikken; øde, i en shady bakgate med noen gamle menn på hjørnet. Jeg ble møtt av en enslig kvinne og med det begynte intervjuet. Dessverre tror jeg de sterke sidene mine tok kvelden før lunsj, og de svake, trøtte sidene mine sto og vinket til sjefen som kongeparet. Når hun spurte hvor motivasjonen min for dynesalg lå, var løpet kjørt. 

Fortapt og skuffet, det var på tide å returnere til Oslo By. Trøstemiddagen besto av et sånn passe stusselig måltid på Max-burger. Den sammensmadra burgeren glei glatt ned, mens jeg dyppa soggy fries i en saus som var langt i fra så god som den jeg pleier å bestille. Jeg hadde ikke nok tid til å sippe, for i dag var det tid for revy. Jeg løp til teateret, deretter løp jeg enda raskere til det riktige teateret, og fant plassen min. Jeg kom meg til rette, svett, andpusten og sliten, da en stemme hørtes høyt og tydelig ut av anlegget. «Kjære alle sammen, velkommen til Centralrevyen»

Centralrevyen er Oslo Nyes tilbakekomst til revytradisjonen etter 40 år. Forestillingens regi er i henda til Karoline P. U. Schau, som også er en av fem skuespillere. Ensemblet består ellers av fire andre av Oslo Nyes faste skuespillere, og Aleksander Sjølie som står for musikken.

Et sprettent ensemble

I en pressemelding utgitt tidlig februar i år, sa Schau at revyen var skapt av ensemblet sammen, og det synes i resultatet. Det er ikke ett svakt ledd i ensemblet; Timingen er nesten alltid on point, og det er lett å nyte den deilige kjemien de viser fram på scenen. I tillegg til det vanlige sketsjprogrammet, har også hver av skuespillerne sin egen monolog. Dette er et fantastisk grep. Alle monologene setter skuespillerens unike rolle i ensemblet på spissen, og jeg følte meg selv bli revet med i hver og en av monologene. Revyen etablerer tidlig en arena for senka skuldre og avslappet stemning, og det gjør det lett å engasjere seg og nyte spektaklet på scenen. 

Selv om ensemblet er sveiset godt sammen, er det tydelig at mange er nye til den moderne revystilen. Centralrevyen oppleves som noe bygd fram av proffe, trente skuespillere. Sketsjene har en veldig teatralsk og dramaturgisk riktig oppbygning, men jeg synes at det til tider hindrer, heller enn å bidra. Schaus regi oppleves som løs og avslappende, men det hun regisserer er bygd på såpass stramme og rette rammer. Jeg opplever at sammenhengen mellom de to stanger i mange av sketsjene. Revy krever en viss løshet, og en følelse av uforutsigbarhet; det å la publikum være klare til å bli overrasket, og Centralrevyen virker mye mer planlagt enn jeg skulle likt.

Når teateret møter revy

Dette blir veldig tydelig når den skuespilleren mest komfortabel innenfor regien, er Schau selv. Hun er den med mest erfaring innenfor revy, og mange av hennes karakterer er også de mest merkverdige. Resten av ensemblet er fenomenale innenfor formidling og er relativt engasjerende, men de har ikke helt klart å løs rive seg fra sine vaner som karakterskuespillere. Revy som sjanger krever en mer naturlig entertainerkvalitet hos skuespilleren, og jeg opplever at mesteparten av ensemblet putter et for strengt skille mellom karakterene de spiller i forestillingen, og dem selv. Dermed faller en god del humoren flatere enn den behøver; det er for mange elementer som drar forestillingen i for mange ulike retninger. 

Kan de gå lengden?

Der mis-matchen mellom revyformen og teatergrunnlaget oppleves tydeligst, er i lengden på sketsjene. Mange av sketsjene er lange og upresise. Det er ofte en mangel på punchlines, og selv når det er punchlines, fortsetter sketsjene ofte forbi dem. En slik struktur kan fungere, men det krever at sketsjene evner å toppe seg selv, og det hender sjelden i dette tilfellet. 

Lille-finalen er et godt eksempel. Sketsjen handler om Oslo Nyes kamp mot Oslo kommune, framstilt på humoristisk og overdramatisk vis. Sketsjen topper seg virkelig når Schaus parodi på Mehmet Kahn Inan inntar scenen, karakteren gir virkelig sketsjen en siste god vending. Problemet blir at denne siste vendingen hender nærmere halvveis, enn slutten av sketsjen, og sketsjen ikke har flere overraskelser å by på. Dermed ender jeg opp med å gå litt lei av en parodi som jeg i utgangspunktet syntes var eksepsjonelt godt utført.

Å gi karakterene makten

Det er et savn etter flere kortere, karakterbaserte sketsjer. Når en sketsj er kun fokusert rundt én morsom, interessant karakter, uten å bruke opp den karakteren: Det er da Centralrevyen virkelig treffer gull. Det er mange gode parodier, både på personer i media og karakterer vi alle kjenner i dagliglivet. Alt fra teatersjef Runar Hodne, han litt inpåslitne og patetiske typen fra jobb og et mangfold av Norges kåteste typer; Utvalget er unikt og særegent til denne forestillingen. Karakterene er ofte presise, og beholder uforutsigbarheten som resten av revyen savner litt. Slapsticken fungerer også best innenfor disse små unike karaktertrekkene som skuespillerne får leke seg med.

På tross av min kritikk, lo jeg godt under Centralrevyen. Den gøyale energien som ensemble gir er smittsom, og gjennom forestillingen føler man seg mer og mer som en aktiv deltaker. Det føltes godt å le, og jeg begynte å tenke på om jeg ikke hadde møtt dagen litt vel pessimistisk og overdramatisk. Moderne humor innlemmer mer og mer kyniske tendenser, og det var deilig å se noe som heller løfter fram en viss optimisme. Om ikke annet, er Centralrevyen en genuin og viljesterk forestilling, selv med en god del strukturelle problemer som kan hemme opplevelsen litt. Det er en forestilling som møter en tøff verden med engasjement og et smil, og jeg mener det er verdt å heie på.