Fra samfunnskritikk til melodrama

Oslo Nye Teaters versjon av “Ungen” er spennende, morsom og gripende. Men etter stykket blir man etterlatt med en følelse av at budskapet forsvant bak kulissene.

“Ungen” på  Oslo Nye er en adaptasjon av Oskar Braatens stykke av samme navn fra 1911, men nå satt i moderne tid. Stykket ble også gjort om til en musikal, og deretter en film i 1974.

I stykket møter vi Milja, en ung kvinne i 20-årene som nettopp ble mamma. Etter hun oppdager at kjæresten hennes Julius har vært utro, slår hun opp med han og velger å oppdra barnet sitt på egen hånd. Selv om hun får hjelp av sin lokale dagmamma, Hønse-Lovisa, er det å oppdra et barn vanskeligere enn det hun trodde. Etter en liten stund kommer tilsynslegen på besøk og gir Milja valget om å adoptere bort barnet til en rik familie på vestkanten. Milja tar sjansen, men det blir fort et av de verste valgene hun har tatt.

Fattigdom i endring 

Som adaptasjon av 1974-filmen faller stykket flatt. Det største eksemplet av dette er hvordan teaterforestillingen håndterer adopsjonen versus filmen. I filmen gir Milja fra seg barnet fordi hun er overarbeidet, underbetalt, ensom og alene. Med andre ord: samfunnspress. Samfunnet de lever i på slutten av 1800-tallet er satt opp slik at det er nesten umulig å oppdra barn og tjene nok penger. Når Milja får høre om overlegen er det naturlig at hun vil gi barnet et “bedre liv” fordi sjansen for sosial mobilitet og rikdom er nærmest null for på østkanten. 

I teaterstykket virker det mer som om Milja gir bort barnet fordi barnet ble en stor emosjonell belastning. Milja i teaterstykket var også overarbeidet, underbetalt, ensom og alene, og det kommer frem i dialogen at hun har for dårlig råd til å oppdra barnet. Men stykket er satt i nåtiden. Med velferdsstaten, og alle ordningene for å gi fattige foreldre støtte, svekkes argumentet mot fattigdom. Jeg kan tenke meg at Milja og barnet ikke får reist på ferie en gang i året, men det er langt mildere fattigdom enn å ikke ha råd til mat, klær eller tak over hodet, noe film-Milja står i fare for. 

Ikke mor til alle lenger 

I tillegg var karakterbyggingen av Hønse-Lovisa mye svakere i forestillingen enn i filmen.

Hønse-Lovisa er en dagmamma som driver en dagmammavirksomhet fra huset hun arvet fra broren sin. Det er underforstått at de fleste unge voksne i stykket ble oppdratt av henne.

I filmen representerer hun standhaftighet mot systemet som prøver å undertrykke og utnytte dem (de fattigste). Derfor er hun så slem mot tilsynslegen og så frekk mot Milja når hun avslører at hun skal gi bort barnet sitt. For Lovisa, som har brukt alle sine ressurser på å oppdra østkanten, føles hvert barn som adopteres bort som et bevis på at hønsereiret ikke er nok. Selv om overlegen ikke tar feil i at på vestkanten er det flere muligheter og bedre ressurser, vil han ikke ta disse barna for å redde dem, han vil bare gi søte, små barn til de rike. Hvis overlegen brydde seg om de fattige ville han ha tatt Petra sin unge (han som var syk), men en syk unge selger ikke like godt som en frisk en. Lovisa legger merke til hvordan kroppene deres kun har verdi når de produserer profitt eller søte, friske unger. Hønsereiret står i direkte opposisjon mot dette systemet og er til slik at ugifte, fattige mødre også kan få lov til å oppdra sine barn imens de jobber. 

I motsetning til filmen blir Miljas valg tatt som et personlig angrep i teaterstykket. Teater-Lovisa kan ikke tro at Milja vil gi fra seg barnet, det er som om hun er helt blind for realiteten de lever i. Det var et øyeblikk under forestillingen hvor Lovisa sto i mørket og rullet opp skjorta, som hun hadde hatt rundt livet, til en burrito og holdt den slik man gjør et spedbarn. Kan Lovisa ikke få barn på egen hånd? Tar hun sinnet sitt ut på Milja? Det virker sånn. I filmen kom det tydeligere frem at hun ser på alle de unge voksne som hennes egne barn, og at hun mest sannsynlig er over overgangsalderen. Om film- Lovisa kan ha biologiske barn eller ikke spiller ingen rolle fordi alle er hennes barn. I stykket virker det som om hun tar vare på disse barna fordi hun elsker barn og ikke kan få dem selv. I filmen gjør hun samfunnet en tjeneste, i stykket bruker hun hønsereiret for å tilfredsstille sine egne emosjoner.

Fortiden i nåtiden 

Stykket filmen er basert på (“Ungen” av Oskar Braaten fra 1911) er et samtidsdrama skrevet i nyrealistisk stil. Den skal handle om samfunnet, men istedenfor ble det mer melodrama enn samfunnskritikk. Jeg tror adaptasjonen ville funka bedre som en fortsettelse av den originale teksten, hvor de brukte trekk fra den originale forestillingen som hønsereiret, men erstattet de originale hovedplottet med et mer dagsaktuelt samfunnsproblem. For eksempel hvis Milja var en alenemor som hadde akkurat nok penger til å ikke kunne få støtte fra NAV, eller kanskje noe om abort. Et annet alternativ kunne ha vært å ha flere scener som gir litt mer kontekst til Miljas valg. For eksempel å måtte velge mellom å varme leiligheten om vinteren eller middag til både seg  og ungen.