Vakker, men forvirrende

«Kniven i ilden / Terä tulessa» på Riksteateret byr på en vakker visuell skildring av kvensk kultur og et liv på reise gjennom Nordkalotten. Kreftene i naturen og menneskene settes i sving på scenen, men dempes av tung, litterær scenetekst og dårlig tid.

Ingeborg Arvolas roman «Kniven i ilden» ble raskt en bestselger da den kom ut i 2022. Boken handler om Arvolas egen tipptippoldemor, Brita Caisa Seipajærvi, og hennes liv som en modig, kvensk kvinne i Norge på midten av 1800-tallet. Det er regissør Cecilie Mosli som har fått oppgaven å skrive om boken til teater, og iscenesette Brita Caisas historie.

 Historien begynner i det Brita Caisa Seipajærvi velger å forlate hjemmet sitt i Finland, til fordel for håpet om et bedre liv langs Norskekysten. Sammen med sine to sønner utenfor ekteskap, Aleksi og Heikki, reiser hun for å rekke vårfisket og finne en mann å gifte seg med. Denne planen skrotes raskt, og Brita må sette mye på spill for å følge sin sterke vilje og modige hjerte.

Danser det harde arbeidet 

Allerede fra den første reisen mot kysten, blir publikum introdusert til forestillingens unike sceniske uttrykk. I stedet for å spenne på seg skiene og dra, begynner de seks skuespillerne å danse. Dansen brukes mange ganger i forestillingen, ofte som et bilde på hardt fysisk arbeid. De bruker organiske, men tydelige bevegelser, ulike ut ifra aktivitetene og omgivelsene som skal gjengis i dansen. 

For eksempel blir det viktige vårfisket til en dans der mennene hopper og snurrer over scenen, tramper i gulvet og hiver seg rundt. Bevegelsene er kraftfulle, akkurat som om de er ute i gyngende båter på voldsomt hav. Samtidig etterligner kvinnene bevegelsen av å sløye fisken som blir dratt i land, i en gjentakende og rytmisk koreografi. 

Forestillingens scenografi består i hovedsak av en stor, v-formet jerninstallasjon som står på en dreieskive. Oppå installasjonen er det montert hvitmalte fugler, skåret ut av tre. Uten kontekst ser dette ut som en flokk trekkfugler som flyr over delene av en heisekran, men på scenen blir det baugen på en båt, en flokk reinsdyr, en gamme, en sauna og mye mer.

Hundre års undertrykking

Omtrent samtidig som Brita Caisa Seipajærvi reiser til Norge med sin familie, begynner fornorskningspolitikken å tre i kraft i Norge. Fornorskningspolitikken hadde som mål å samle det norske folket, og for å få til dette skulle alle landets minoriteter assimileres. Det ble satt et forbud mot å bruke det kvenske språket, og folk som ikke snakket norsk fikk ikke lov til å eie jord. Fornorskningen fortsatte helt frem til 1960-tallet. 

Hundre år med undertrykkelse har satt store spor i minoritetenes kultur og språk. Kvensk undervisning i skolen ble først tillatt i 1980, og siden det har det blitt lagt inn stor innsats for å bevare og bygge opp den kvenske tradisjonen.

Forestillingen «Kniven i ilden» er et samarbeid mellom Riksteateret og Kvääniteatteri, det kvenske nasjonale teateret. De ønsker at samarbeidet skal være bidrag til reparasjonsjobben etter fornorskningen, og løfte frem en side av Norgeshistorien som ikke fortelles så ofte.

Unaturlig og forvirrende 

Det fysiske uttrykket i «Kniven i ilden» er nytenkende og lekent, og gir forestillingen både frihet og stor kraft. Koreografien og scenografien lar skuespillerne fylle scenen med kroppene sine, uten store sceneskift og rekvisitter. Dette er en tillitserklæring til både skuespillerne og publikum. Skuespillerne skal bære forestillingen fremover, og publikum skal forestille seg landet de reiser gjennom, havet som bugner av fisk, den dampende saunaen og reinflokken. Dette fungerer svært godt. På scenen får publikum se en vakker komposisjon av natur og mennesker, og hvordan menneskene forholder seg til naturen og til hverandre.

Dramatiseringsarbeidet fra bok til teater er ikke like godt, noe som setter en stopper for teatermagien. Teksten er for boklig for teateret, og presser seg på forestillingens frie, flytende form. Kombinasjonen blir unaturlig og forvirrende. Flere steder lener regien seg på at teksten forklarer historien godt nok, og dropper rekvisitter og spill. Det gjør historien uklar. I noen scener begynner skuespillerne heller å snakke til publikum enn å spille mot hverandre. Dette tar bort mye fra samspillet og kraften i forestillingen.

Om tørrfisk og moral 

Historien om Brita Caisa Seipajærvi er lang og detaljrik, og det blir raskt dårlig tid på scenen. Dette resulterer i at forestillingen får mange løse tråder, og noen deler av historien blir vage. Det er ikke nok tid til å forklare det som skjer i livet til Brita Caisa at det får gjort ordentlig inntrykk på publikum, fordi historien skal konstant fremover. For eksempel blir Brita Caisa tilkalt for å helbrede noen syke mens hun er på reise, men disse egenskapene hennes blir aldri forklart videre. Heller ikke skattleggingen av skoltesamene får noen forklaring. Dette fjerner forestillingens bakkekontakt etter hvert. 

Riksteateret og Kvääniteatteri ønsket med forestillingen “Kniven i ilden” å bidra til oppbygging og forsoning etter fornorskningen. De åpner den nasjonale teaterscenen for en sjelden kvensk historie, men famler med overgangen fra bok til scene. Fortellingen om Brita Caisa Seipajærvis liv i en viktig og betydningsfull tid har stort potensial for å vise publikum en del av Norges historie som ikke er så kjent. Dessverre minimeres den til en enkel kjærlighetshistorie om tørrfisk og moral, i stedet for å løfte frem kjærligheten til den kvenske kulturen og folket.