Natives

Natives er en forestilling som tar deg med på tre forskjellige reiser, med tre vidt forskjellige personer. reisene starter ganske enkelt, en gutt står opp for å dra til skolen, en jente er på shopping med vennene sine, en annen gutt er i begravelsen til broren sin, alle er fjorten år.

Det er en reise fylt med følelser, der det går opp og ned med raske svinger, der du går fra å være trist, til veldig flau, til å le. Likevel står alvoret klart foran deg, personene står fremfor ting ingen fjortenåring burde stå fremfor, brødre som dytter andre av tak, en jente som ikke kan være seg selv, fordi hun vil bli kastet ut av vennegjengen, og er alt for opptatt av hva andre syntes og bror som dør. Likevel er dette noe som man kan kjenne seg igjen i, familiemedlemmer som dør, eller at man har blitt alt for opptatt av den sosiale verdenen som foregår inni mobilene våre. Historiene eskalerer etterhvert som hovedpersonene innser ting som kan endre alt, og alt ender med at de poster hver sin video på internettet.

Alle historiene var sterke, og jeg kjente meg litt igjen i alle sammen, det å være opptatt av den ene ubetydelige, stygge kommentaren på bildet mitt, eller det å late som om at det går bra, helt til man nesten lurer seg selv. Bare nesten da, for til slutt blir det bare for mye.

Bak skuespillerne var det en skjerm der tekstmeldinger, videoer og andre ting dukket opp, noe som lagde en kul effekt. Likevel syntes jeg at skjermen av og til tok litt mye oppmerksomhet, og jeg ble usikker på hvor jeg skulle legge fokus.

Denne forestillingen er fortsatt en av mine favoritter, fordi den er så sterk og fordi den virkelig traff meg. Jeg vil også skyte inn at dette er den  eneste forestillingen denne uken som har fått meg til å gråte, de sterke historiene rørte meg og selv om det av og til var litt kleint, er dette definitivt en av mine favoritter.

Alt tatt i betrakting var dette en helt fantastisk forestilling som jeg tror de fleste kan kjenne seg igjen i, eller kan ha bruk for å reflektere over.