Musikken fungerer som livbøye i nyskrevet Hellbilliesmusikal

«Den finast’ e veit» er en varm teaterforestilling om å høre til i en familie, enten man vil eller ikke. Stykket sikter bredt, men det er musikken som ender med å treffe blink.

Det er duket for urpremiere i Brageteaterets lokaler i Drammen. Dramatiker og regissør Toril Solvang-Kayiambakis nyskrevne scenetekst skal for første gang vises på scenen, for et publikum som spent finner plassene sine i den intime salen. De aller mest spente er kanskje medlemmene av det folkekjære bandet Hellbillies, som står bak låtene som har inspirert kveldens forestilling. Musikken deres ser ut til å kle sin nye drakt som musikkteater, for publikum klapper begeistret til takten fra første låt. Det fenger like godt for meg som ikke kjenner til bandet fra før, som for trofaste fans i salen. 

Familiekrise i finstasen

«Den finast’ e veit» utspiller seg i et lite samfunnshus i en bygd i Buskerud. Scenografien er både troverdig og gjenkjennelig, med gule trevegger og grønt linoleumsgulv. Et band tar plass på scenen, under et stort elghode. Det er bandet til Stine, som skal konfirmeres i lokalet. Moren og faren setter raskt i gang med festforberedelsene, men Stine vil heller synge enn å konfirmeres. Hun vil i hvert fall ikke ha på seg farmorens bunad.

Det er fem skuespillere på scenen, i tillegg til de tre musikerne som utgjør bandet. Det er faren (Mads Skar-Jørgensen), moren (Silje Breivik), Stine (Catharina Vu) og hennes bestekompis (Jakob Stabell), og farens lillebror, Ulf-Magnus (Iver Innset). De har alle tatt valg som sårer de andre, og sliter med å finne tilbake til balansen i familiedynamikken. Ulf-Magnus er hjemme i bygda for første gang på 14 år, og børster støvet av gamle hemmeligheter.

Stykket følger de fem karakterene gjennom en feiring som ikke blir helt som de hadde sett for seg, frem til den uunngåelige opprydningen etterpå. Familien står igjen med langt mer enn servietter å rydde opp, for de har rotet det til i livet, alle sammen.

Feirer med lokal musikal

«Den finast’ e veit» er Brageteaterets jubileumsforestilling, for å feire 25 år som Buskeruds regionteater. Stykkets tittel er hentet fra en kjent kjærlighetssang av Hellbillies, og handlingen springer ut av låttekster fra bandets store repertoar. Det er ingen tilfeldighet at det er nettopp Hellbillies låter som har vært inspirasjonen for forestillingen. Hellbillies er et rockeband fra Hallingdal, nord i Buskerud. Bandet er blitt kjent og kjært i hele fylket, etter 30 år med musikk, plater og konserter. «Den finast’ eg veit» skal representere hele Buskerud når den snart legger ut på turné. Da er det vel på sin plass at det er hele fylkets favorittband som gir liv til forestillingen.

Historien drukner i rotete scenetekst, reddes av musikken

Jubileumsforestillingen gjør et tappert forsøk på å romme en hel families personlige erfaringer, utfordringer og motsetninger, men går seg vill i alt for store ambisjoner. Stykket har ikke plass eller tid nok til å følge hvert enkelt familiemedlem. Dramatiker og regissør Solvang-Kayiambakis tyr derfor til en slags nødløsning for å få plass til så mye som mulig, nemlig klisjeer og stereotyper: en sinna tenåring, en utro mor, en far som vil være kjernekar, og bygdegutter som vil reise langt vekk fra hjemstedet. Dette er historier som har blitt fortalt før, og de får ingen ny dybde i Brageteaterets oppsetning. Forestillingen mister de ærlige og sårbare sidene av Hellbillies låttekster, til fordel for tilsynelatende ubegrunnede og udetaljerte småhistorier om mor, far og datter. Jeg oppfatter rett og slett sceneteksten som enkel og overfladisk.

Musikerne i Stines band spiller Hellbilliesmusikk som løfter forestillingen og gir karakterene ny troverdighet. Låtmaterialet er ikke bare brukt som grunnlag for sceneteksten, musikken er også et sentralt virkemiddel i oppsetningen. Dette er et klokt valg, for de stemningsfulle låtene gir mye kjøtt på benet til den litt magre tolkningen som sceneteksten byr på. 

Forestillingens replikktunge manus har innslag av låter jevnt utover kvelden, der skuespillerne tar fatt på Hellbillies melodier og verselinjer. Sangnumrene fungerer som etterlengtede pauser i en forestilling som haster av gårde for å rekke alt. Musikken er en sjanse til å fortelle hver historie på et dypere plan, og lar karakterene tråkke ut av den klisjefylte historien en stund. Skuespillerne er gode sangere, og låtene gir dem mulighet til å vise følelsene rundt utfordringene karakterene møter. Dette gir dynamikk til forestillingen, og rom til mer abstrakte avbrekk fra konfirmasjonsfeiringen.

Regissøren venter helt til slutt med å sette kronen på verket, med avslutningssangen «Den finast’ e veit». Som Hellbillies mest kjente låt, og stykkets tittel, har nok publikum store forventninger til nettopp dette nummeret. Mot slutten av forestillingen skjønner moren, faren, Stine, Ulf Magnus og bestekompisen at de trenger hverandre, og synger kjærlighetssangen sammen. 

Avslutningen blir en samstemt og følsom feiring av samholdet, rettet mot publikum. I nummeret nøstes historiens mange løse tråder opp, og den lille familien har endelig funnet tilbake til hverandre. Dette skjer når skuespillerne står sammen på scenen, alle sammen, side om side, for første gang. Øyeblikket er ikke overøst med tekst, slik som resten av stykket, men stille. Endelig føles forestillingen inderlig og ekte, med musikk i bakgrunnen som hjelper skuespillerne å formidle stemningen uten ord. I pausen fra teksten senkes det en etterlengtet ro over salen, som skaper en naturlig avrunding. Familien har gitt hverandre en ny sjanse, bråket er over. Konfirmasjonen er ferdig. 

Til syvende og sist sitter jeg igjen med en god følelse når jeg forlater teatersalen, og sender en tanke til min egen familie som venter hjemme. Brageteatrets «Den finast’ e veit» prøver å romme mer enn den klarer, og mister dybde på grunn av klisjeene som preger historien. Låtene til Hellbillies blir forestillingens redning. Musikken gir historien en ny dimensjon, der skuespillerne kan uttrykke den dybden som mangler i sceneteksten, og til slutt treffe publikum rett i hjertet i avslutningsnummeret.