Fight! – En skuffende opplevelse

ONLY SLIME forsøker å overføre videospillets verden til teaterscenen i «Fight!», men snubler i egne ambisjoner.

Etter den eksperimentelle forestillingen «Psychic» er teatergruppen ONLY SLIME og regissøren Tani Dibasey tilbake med en ny forestilling på Det Norske Teatret. Denne gangen med et mer ambisiøst konsept: Hva skjer når man forsøker å oversette videospillformatet til scenekunst? Resultatet er «Fight!», en eksperimentell og interaktiv forestilling som setter generasjoner i kamp, både bokstavelig og metaforisk. Med publikumsstemmer, kampsekvenser og et tydelig samfunnskritisk budskap, hadde «Fight!» potensial til å bli noe helt nytt og spennende. Dessverre ble ambisjonene større enn gjennomføringsevnen. Fra tekniske problemer til forvirrende regi, endte forestillingen opp som en kaotisk opplevelse, preget av alt annet enn kampvilje.

«Fight!» er en intens og interaktiv teaterforestilling som tar for seg konfliktene mellom generasjoner, med spesielt fokus på karakteren Mette, som representerer den eldre generasjonen. Mette, kjent som «The Gen Z Destroyer», har vært en fighter i 50 år og ser på dagens ungdom, særlig Generasjon Z, som svake og altfor følelsesmessige. Ifølge Mette er dagens unge mennesker altfor opptatt av sine egne følelser og trenger å skjerpe seg for å møte livets harde realiteter. Konseptet for Fight! var at hver kveld ble en individuell karakter valgt, og hver karakter hadde sin egen historie. Den kvelden jeg var der, fungerte imidlertid ikke QR-koden, så da pekte Tani Dibasey ut Mette, slik at hun ble kveldens kjemper. Publikum fikk deretter velge hvilke karakterer som skal «fighte» mot Mette, og det ga en intens og kaotisk opplevelse der hvert møte mellom generasjonene avslørte ulike syn på styrke, sårbarhet og hva som er «et problem». 

Etter hvert som kampene utvikler seg, blir det klart at Mette utfordrer de andre karakterene, med sitt strenge, kontrollerte syn på livet. En personlig konflikt mellom Mette og hennes datter kommer i fokus, der datteren forsøker å forklare sine problemer med mobbing og psykisk helse, men blir avvist av Mette, som mener hun bare må skjerpe seg. Konflikten mellom mor og datter blir en symbolsk kamp om styrke og sårbarhet, og forestillingen utvikler seg til en filosofisk diskusjon om hva det betyr å være menneske, hvordan generasjonene ser på livet, og hva som egentlig er «godt nok». 

Forutsigbart og for lite fight 

Selv om Fight! hadde enkelte interessante elementer og et tydelig forsøk på samfunnskritikk, må jeg si at jeg ble ganske skuffet. Stykket føltes repetitivt, nesten hver scene var en variasjon av det samme: Mette, som fremstår som en slags «bad guy», sier de andre må skjerpe seg, og hver karakter viser at de har sine egne vanskelige kamper. Det ble ganske forutsigbart i lengden, og til slutt satt jeg bare og ventet på noe nytt som aldri kom.

Jeg hadde gledet meg til en forestilling med faktisk fysisk kamp, men det meste var snakk, og dessverre ganske stillestående. Når det først var kamp, var det kun tre karakterer som faktisk «fightet», og det var litt for lite når stykket heter Fight!. Det er teater, så det burde vært mulig å koreografere mer overbevisende og spennende slåssescener, særlig når det ligger i tittelen.

Sammenlignet med Psychic (som jeg heller ikke var så begeistret for), var Fight! et lite steg opp, men fortsatt ikke like bra som jeg hadde forventet. Det er tydelig at det er samme regissør, både i stil og i hvordan budskapet presses litt for hardt gjennom dialog i stedet for handling. Mye blir sagt, men lite blir vist på en engasjerende måte.

Stykket prøver å si noe viktig om mental helse og sosiale medier, blant annet gjennom Tani Dibaseys sin karakter som oppmuntrer ungdom til å elske seg selv og søke hjelp. Samtidig blir dette kritisert gjennom Mette, som mener dattera ikke trenger psykolog fordi hun ikke er «syk nok». Dette er nok ment som samfunnskritikk, men det hele ble litt rotete og vanskelig å følge. Jeg slet også med å vite hvem som snakket til enhver tid, enkle grep kunne gjort det mye lettere å henge med.

En av de mest absurde og uforståelige tingene i hele forestillingen var da en mann plutselig dukket opp kun iført et banankostyme og en parykk. Det var et merkelig valg som verken virket gjennomtenkt eller kunstnerisk begrunnet, og ble enda rarere da jeg kjente igjen grepet fra Psychic. Det føltes mer som en gjentakende gimmick enn et faktisk teatergrep, og det forstyrret heller enn å tilføre noe.

På den mer positive siden var det en morsom detalj at Claudia Cox og Toby Pfeil, kjent fra Psychic som henholdsvis “Psychic” og “System”, dukket opp og satt og spilte «Spillet». Det var et interessant grep som ga følelsen av at vi som publikum også var deltakere i spillet, en smart og litt subtil måte å kommentere tematikk og virkelighetsoppfatning på.

Symbolikken i at Mette nesten «dreper» alle rundt seg er tydelig, og den avsluttende replikken «Jeg er Mette, og dette var min fight» fikk plutselig mer mening på slutten. Det ble klart at hennes kamp egentlig handlet om å forstå at alle problemer, store eller små, er reelle og verdt å ta på alvor. Det var en god avslutning, men den kom etter to tredjedeler med mye mas og lite fremdrift.

Alt i alt ble dette en ganske kjedelig teateropplevelse. Det startet lovende, men falt raskt sammen, og selv om budskapet var viktig, var veien dit unødvendig lang og rotete.