Viggo, din gode Venn

Viggo Venneløs er en impro-komedie-fortelling-forestilling uten snakking som handler om det å være alene i livet.

Viggo Venn leder showet, Viggo Venneløs, og reiser rundt til forskjellige videregående skoler og setter opp forestillingen samarbeid med Den kulturelle skolesekken. Dette er et perspektiv fra forestillingen han holdt på St. Hallvard. 

Alle elevene på St. Hallvard ble plassert på plassene sine før en engelsktalende mann kommer og ser på publikum. Han ser at vi kanskje ikke er det mest spennende publikumet i verden. Ungdommer med helt døde ansikter som sitter og plukker seg i nesa, mens de bare venter på å ta bilder med en “kjendis”, er ikke akkurat det beste du kan få. Allerede da begynner magien, den engelsktalende mannen løfter armene sine og skriker ut ett eller annet “hoo” og får skolen til å svare med “haa” en del ganger. Nå begynner i hvert fall smilene å komme på plass. Han roper ut “Here is VIGGO VENN” (eller lignende), da begynner man å se armene og fingrene til Viggo flagre rundt bak den overraskende fine scenografien til et klovneshow, og ut kommer Viggo mens han valser rundt. 

Hoveddelen av scenen er et bittelite kjøkkenbord med en ekstrem fin klokke. Han gjør en lang vals med seg selv rundt publikum og når musikken går ut begynner energinivået å gå til topps. Han løfter armene og ber om applaus, tar de raskt ned igjen, så raskt opp, ned, opp. Om og om igjen. Til å være noe så repetitivt setter det virkelig god stemning i publikum. Det går fra “vi har lekser imorgen”-stemning, til “FY FADER BOYS, NÅR ER VI UTE OG RULLER”. Applausen braser på, og det virker nesten som en konkurranse om hvem som klarer å heie høyest. Nå er forestillingen i gang!

Kjenner du han karen der?

 Da jeg gikk og var klar til et Viggo Venn-show forventet jeg tre spesifikke ting. Klovnete dans, høy pop-musikk og sist, men ikke minst, refleksvest. Her ble ingen av forventningene oppfylt! Viggo kastet fra seg det kjente imaget sitt og gjorde forestillingen til noe helt nytt. Han hadde noen små referanser til for eksempel refleks-vesten han er kjent for, men ikke noe som endret noe særlig på historien han fremførte. 

Historien var ganske enkel. Det er rett ut om en mann som er ensom og leter etter sin store kjærlighet gjennom en bilderamme han har på veggen. Han bruker historien til å få med folk på scenen. For eksempel stjal han jakka til en gutt i publikum, denne gutten begynte å løpe etter ham. Minnet litt om Tom og Jerry. Han ga mikrofonen til en annen gutt, slik at hver gang han åpnet en dør, kysset i lufta og noen ringte på, måtte gutten lage lydene for ham. Dette var nok den delen av stykket som ble litt for repetitivt. Det hadde vært gøy om de kunne eksperimentere med enda flere lyder, eller eventuelt begynne med lydlagingen litt senere. 

Viktigste tingen for menneskeheten

Det som virkelig fikk hjertet mitt til å brenne for forestillingen var inkluderingen hans. Hvis det var en ting som var helt perfekt, så er det dette. Alle, uansett alder, utseende, kjønn, psykiske eller fysiske problemer, ble inkludert. Han var ikke redd for noen. Eldre lærere ble med på dansing og elevene som var “for kule til å reagere” fikk han med på mini-sketsjer. Gjennom hele forestillingen drev “Viggo Venneløs”-karakteren og prøvde å få tak i tips for kjærlighet fra en jente med en funksjonsnedsettelse som stod på siden et godt stykke unna alle andre. Hun ble så lykkelig at hun ikke klarte å stå stille. 

One more time!

“En gang til” var det jeg tenkte på når jeg kom ut av forestillingen. Den kunne gjerne vart lenger, her var det mye som kunne vært mer utforsket. Hadde visningen vært rundt 20 minutter lenger, hadde nok dette vært min favorittforestilling så langt dette året. Jeg så også at dette hadde gjort et godt inntrykk på alle andre som så på. Jentene sluttet ikke å snakke om hvor kjekk han var, og guttene var selvfølgelig sjalu, men ekstremt “hypa” opp. Man fikk lov til å ta bilder med Viggo etterpå, her oppførte han seg virkelig som alles gode venn. Dette er noe jeg synes teller like mye som selve forestillingen. Når du blir “venn” med fremføreren føler du deg også nærmere stykket du så på. Han minnet litt om en klassisk lokal kebab-sjappeeier du alltid er kompis med selv om du ikke kjenner ham så godt. Alt i alt ser jeg på dette som en forestilling som skaper glede og god stemning med humor og et lite hint av sterke følelser.