The Rocky Horror Show – Er det bare show?

Over døra på Centralteatret henger et skilt, «Nedlagt» står det. Likevel er det et mylder av mennesker på fortauet utenfor, i entreen og i teatersalen. Teateret er i full sving, for i kveld er det premiere på musikalen The Rocky Horror Show. Skiltet er heller et bevis på hvor gjennomført denne forestillingen snart viser seg å være, fra dekorasjonene til rombruken, musikken og atmosfæren. Og kanskje et lite stikk til Oslos byråd som har kuttet i teatrets støtte.

Rundt meg er folk kledd i partyhatter, glitterkorsett og fiskenettingsstrømper. Musikalen vi skal se er blitt filmatisert og satt opp gang på gang siden premieren i London på 70-tallet. The Rocky Horror Show er kjent som en feiring av mangfold og det å være annerledes. I en verden der homohets og transfobi stadig vokser, er kanskje denne forestillingen akkurat det vi trenger for å sette aksept og respekt på dagsordenen.

På Centralteatret sitrer det av spenning i lufta, publikum er klare for fest, og fest skal det virkelig bli! Etter forestillingen sitter jeg igjen med en følelse av fellesskap og samhold –  men ikke den ettertanken som kan endre holdninger.

Forvillede nyforlovede

Teatersalen på Centralteateret er liten og intim, men tradisjonelt utformet med balkong og gulldetaljer på veggene. De første seteradene er fjernet, for å gi plass til et nytt sceneplatå på nivå med publikum. Noen av publikummerne er plassert rundt platået som i en hestesko.

Forestillingen settes i gang når bandet slår på strengene og fyller rommet med musikk. Sangen «Science fiction» introduserer showet og ønsker publikum velkommen til teateret denne kvelden. Handlingen begynner med et brak når hovedkarakterene Brad og Janet forlover seg under sangen «Damnit Janet». Samme kveld bestemmer paret seg for å reise av gårde til sin venn Dr. Scott som introduserte dem for hverandre, men bilen stanser midt i skogen og de blir nødt til å finne et sted der de kan låne en telefon. Det er på denne måten Brad og Janet finner veien til et gammelt slott der de banker på døra og blir sluppet inn i en ytterst sprø verden.

Det er inne på slottet showet begynner, og det er her resten av forestillingens handling utspiller seg. Brad og Janet blir dratt inn i en hektisk dans til sangen «Time Warp», som også publikum inviteres til å delta i. Det hele blir en smakebit på alt det festlige forestillingen har å tilby, når hele publikum hopper og danser og ler sammen med skuespillerne til fengende rockemusikk.

Utover kvelden møter det sjokkerte paret karakterene Riff-Raff, Magenta og Colombia, som alle adlyder mesteren Frank n Furter. De får ikke låne noen telefon, men til gjengjeld får de hver sin seksuelle oppvåkning i det som viser seg å være en slags utenomjordisk sex-kult full av sang, musikk og moro.

The Rocky Horror Show er en tradisjonsrik forestilling der publikum spiller en viktig rolle. Ikke bare i den ikoniske fellesdansen, det er flere ganger publikum interagerer med handlingen på eget initiativ. For eksempel roper vi konsekvent «asshole» og «slut» etter Brad og Janet, og vi buer til til en stakkars politibetjent som overvåker kveldens hendelser. I scenen etter bilstansen begynner det å regne, og i teatersalen faller det virkelig vanndråper på tilskuerne. Noen gjemmer seg under papiraviser, mens andre skyter vannstråler over sidekameratene sine med små vannpistoler. Det utvidede scenerommet bidrar også til å inkludere publikum i forestillingen. Skuespillerne løper over balkongen og gjennom seteradene, de snakker med publikum og holder karakterene sine i live gjennom første akt, andre akt og i pausen. Teateret senkes ned fra den førhøyede scenekanten, ned til menneskene som har kommet for å feste sammen med Riff-Raff, Magenta, Frank n Furter og resten av gjengen.

Et musikalsk kaos

Forestillingen evner å skape teatermagi i samarbeid med publikum. Skuespillerne gjør et fantastisk arbeid, både i samspillet dem imellom og med publikum. Tilskuerne koser seg og får lov til å ta plass i showet. Det er ikke ofte man opplever denne friheten på teater. Det føles nesten som om alt er lov denne kvelden, og det er det kanskje. På scenen skjer de rareste ting, men publikum ler med og sluker det gale kaoset til regissør Heiki Riipinen. Skuespillerne mestrer musikalsjangeren både i sang og spill. Spesielt Gunnar Eriksson og Henriette Faye Schjøll får vist seg på scenen med sine ekstremt typete karakterer, Riff Raff og Janet. Plettfrie Janets dustete skrik er en motpol til den utspekulerte, snikende Riff-Raff. De to karakterene symboliserer to verdener som kolliderer.

Musikalen The Rocky Horror Show er på mange måter en kaos-musikal. En feiring av kaoset og det å få lov til å være litt kaotisk, både på innsiden og utsiden. Samtidig forårsaker dette at mye av handlingen glipper litt for meg, og jeg tror flere av tilskuerne som ikke kjenner handlingen må jobbe ekstra hardt for å finne en rød tråd.

Gjennom andre akt beveger forestillingen seg inn og ut av metalag, sjangre og narrativer. Klipp fra filmatiseringen av musikalen vises vises på storskjerm mens skuespillerne lip-syncer, den utenforstående politibetjenten fungerer som forteller samtidig som hun slenger seg på i dansene, og Frank n Furter dreper en dypfryst rockestjerne. Publikum storkoser seg kanskje, men samtidig mister forestillingen bakkekontakten litt etter litt. Det er virkelig en feiring, men til slutt har jeg mistet begrepet om hvilken fest jeg er invitert til.

Andre akt når sitt klimaks i en slags drag-versjon av Teletubbies. Dette er ikke hentet fra musikalen, men et påfunn gjort av regissøren. Fra dette punktet virker det som om den tidligere etablerte virkeligheten har forduftet, og hele forestillingen har rotet seg inn i en gal psykose. Jeg får senere vite at Tinky Winky, en av teletubbiene, er et skeivt ikon. Denne referansen tror jeg gikk over hodet på mange i publikum. Festen skulle jo feire de skeive og de som føler seg annerledes, men dette aspektet drukner dessverre litt i et sammensurium av smale referanser og rotete virkemidler.

Uklart budskap og ubrukt potensiale

I september 2024 ble det bestemt at Oslo kommune skulle kutte rundt 40 millioner kroner i støtten til Oslo Nye Teater. Teaterets støttespillere protesterte og løftet frem viktigheten av den kulturelle institusjonen Oslo Nye er. Teateret er en arbeidsplass, et sted for å løfte frem den verdifulle kulturen, men også et viktig demokratisk verktøy. Teater er et talerør for folket, en plattform for å gjenspeile virkeligheten og dens mangler. 

Verden utenfor salen blir skumlere og skumlere. I takt med den ekstreme høyresiden vokser et hat mot det å være annerledes. Dette kan være på grunnlag av hudfarge, religion, kjønnsidentitet eller legning. Nettopp derfor er det riktig av Oslo Nye å hente The Rocky Horror Show tilbake på scenen. 

Teater er en kunstform som har makten til å gjøre enorme inntrykk på mennesker, noe enhver regissør burde vite og utnytte. The Rocky Horror Show handler om mennesker som ville møtt hat og fordommer hvis de satte føttene sine utenfor teateret, kun fordi de er seg selv. Dette er et samfunnsproblem som har vært aktuelt i lang tid. Musikalen er laget for å skape toleranse og gi rom til alle som ikke passer helt inn. For å skape en endring kreves både bevissthet og handling, men dette blir dessverre ikke publikum oppfordret til. 

Det jeg tror publikum kommer til å huske fra denne kvelden er en heidundrende fest, men ikke mye mer enn det. Ikke et nytt perspektiv, en ny forståelse, eller en tanke om at holdninger bør endres. Jeg tror på teateret som et talerør for å si ifra, og jeg er skuffet over at forestillingen ikke tok dette i bruk i større grad. Nettopp dette er den store mangelen i The Rocky Horror Show. Forestillingen får ikke publikum til å sitte igjen med en bevissthet om å feire de som er annerledes, det blir bare fest for festens skyld. 

The Rocky Horror Show har potensiale til å si noe viktig, å få publikum til å ta med seg festen ut i gatene, ut i samfunnet. Dette potensialet utnyttes ikke godt nok. For å svare på mitt eget spørsmål: Ja, det er bare show. Fest og moro blir servert i dyre dommer, men i kaoset av partyhatter, svette kropper og geleshots glemmer man en viktig ingrediens: ettertanke.