Som svart blekk som blir tatovert inn i den norske folkesjela

Hvordan er det egentlig å bo i Norge for tiden? Kjennes det ut som en varm og god klem? Hvor har den norske folkesjelen blitt av? FUCK IT – en sjukt norsk forestilling stiller viktige og kritiske spørsmål om Norge og dets politikk.

På pilotscenen på Kloden Teater har forestillingen FUCK IT – en sjukt norsk forestilling nypremiere, urpremieren ble holdt høsten 2024. Scenografien er enkel med tre store vaffelhjerter spredd på scenen, noe som speiler hovedtemaet i forestillingen, for hva er vel ikke mer norsk enn vafler? Forestillingen handler om akkurat dette; det som er typisk norsk. På scenen står Gro Harlem Brundtland (Mine Nilay Yalcin), folkedanseren Jon (Jon Bugge Mariussen) og den litt slitne og noe bakfulle punkeren Lisa (Lisa Birkenes Thun). Gro har sendt de to andre ut på en reise slik at punkeren Lisa kan finne seg selv igjen, fordi det er det de norske politikerne gjør, de drar til fjells.

De to ferdes så i norsk natur på sitt beste: granskoger, vindmøller, Kvikklunsj, vann, pølse i termos og oljeplattformer, men identitetskrisen slår hardt inn når de innser hvor lite norsk Norge egentlig er. Hvor mye av naturen, som jo er en så stor del av den norske identiteten, som har blitt ødelagt, selv av det vi kaller det grønne skiftet. At vi bryr oss om bærekraft og dyrevelferd, men bare til de ødelegger de dyre båtene våre. At verdiene våre har skrumpet inn og det som gjør oss så norske er i ferd med å forsvinne. 

Forestillingen tar opp mange viktige temaer, men setter ekstra søkelys på klimakrisen og bærekraftig utvikling og hva Norge gjør oppi det hele. “Det grønne skiftet har blitt så grått” sier Lisa idet de ser ut over vindmølleparkene i den ellers idylliske fjellheimen de vandrer i. 

Det er få rekvisitter, og dermed utgjør lyd og lys en stor del av historiefortellingen. Elementene blir for eksempel brukt til å vise at karakterene befinner seg i en idyllisk skog ved hjelp av grønne lys og lydeffekter som fuglekvitter og at lyset blinker rødt når det avfyres skudd. Dette står i kontrast til noen monologscener, som gjerne er helt uten musikk og lydeffekter, hvor bare stemmen til Thun får plass.

‘Fjellheimen’ som de så fint vandrer i er ikke mer enn lys og lydeffekter. Det er ingen video i bakgrunnen, malte veggtepper eller skiftende scenografi. Det er bare Jon, Mine og Lisa, og de tre vaffelhjertene plassert som øyer eller oppreist som statuer på scenen. Disse er piffet opp med sprayboksmaling slik at de får teksturen til vaffelhjertene som vi kjenner så godt. Med tanke på at det er brukt forskjellige farger i denne prosessen blir det en fin representasjon av blandingen mellom både det “rurale” og det urbane bylivet som Norge omfavner.  

– Hvordan tror du egentlig fisken har det her ute

Norge er et rikt land, både når det gjelder penger og natur, det har i alle fall vært sånn veldig lenge. Men på den ene siden fortsetter vi å borre etter olje, noe som ødelegger naturen, dyrelivet og øker CO2-utslippene. Og på den andre siden setter vi opp vindmølleparker for å redusere nettopp dette, men disse vingeklipper også fuglene og forstyrrer reinen. Hvor har de norske verdiene blitt av? Ifølge Lisa er de plassert i oljeplattformer som Frigg, Tor, Hugin, Munin, Fenris og Draugen. Som svart blekk som blir tatovert inn i den norske folkesjela borrer vi opp olje i navnet på våre gamle guder. Vi klamrer oss fast til det norske, for hva er vi uten det?

Mens Lisa og Jon vandrer rundt i fjellheimen blir Gro en slags forteller og god fe som bidrar med godt humør, vafler og dugnad. Under forestillingen dukker hun opp og setter noen fra publikum til å steke og dele ut vafler til resten av oss i salen. Dette gir et morsomt avbrekk i forestillingen og gir rom for nettopp dette som er så norskt; dugnad. Mens de gjør dette forteller hun om seg selv og hva hun som politiker har oppnådd. Hun tar for eksempel opp bærekraftbegrepet og hvor viktig dette er for verden og fremtiden. 

Folkedans til munnharpe og tekno

Folkedans er også noe som mange forbinder med det ‘typisk norske’ og er et element som blir brukt i forestillingen. Det er som oftest Jon som står for denne delen av stykket, men både Lisa og Gro er med iblant. Det danses til både munnharpe og tekno og er en kombinasjon som jeg aldri trodde jeg skulle se, men som funker overraskende godt. I sekvensene der Jon og Lisa danser hver for seg blir de forskjellige uttrykkene, folkedans og den mer kompromissløse stilen til Lisa, et kraftig skille mellom de to, og igjen en representasjon av det rurale og det urbane.

Forestillingen har flere fiktive lag. Ett av dem består av scener hvor folkedanseren Jon og punkeren Lisa går blant vindmøllene og bader med fiskene, mens et annet fiktivt lag består av monologscener med Thun. Både Mariussen og Thun, eller Jon og Lisa, bruker i motsetning til Mine Nilay Yalcin sine egne navn i forestillingen. Thun veksler i tillegg mellom to ulike utgaver av seg selv. I monologene forteller hun det som fremstår som virkelige historier fra hennes eget liv. Dette skaper en spesiell og personlig atmosfære i teatersalen og står i kontrast til resten av forestillingen på en meget gjennomført måte. Thun har en utstråling på scenen som merkes helt opp til bakerste rad. Det er lett å se at hun har det gøy, noe som smitter over på publikum og skaper energi i forestillingen. Alle tre utøvere har god kontakt med oss i salen og med hverandre, noe som gjør det enda mer interessant å se på. 

Staven til Oddvar Brå

Skuespillerne snakker mye om temaer som er relevante for mesteparten av Norges befolkning, men går også ned på individnivå. For når selv Norge er i en identitetskrise, kan man anta at det samme gjelder befolkningen. Gjennom forestillingen er det nesten som om Lisa blir mer og mer ‘typisk norsk’ og ikke den fulle rølpete punkeren som irriterer seg over alt og alle som hun var i begynnelsen. Hun ender til slutt opp i en bunad som toppen av den norske kransekaka. Men hun innser at dette ikke er henne og det er kanskje derfor hun sier mot slutten, at denne er til deg “som i stedet for å føle deg som Oddvar Brå, føler deg som staven som knekker, gang på gang.” 

Komiske scener og latter er fordelt utover forestillingen med mange referanser til det norske nyhetsbildet, men bak all humoren skriker og brøler alvoret som Norge, verden og den norske idyllen står i for øyeblikket. Jeg er ikke gammel nok til å huske dugnadsånden eller Gro, men jeg er godt kjent med politikere som ikke våger å gjøre noe mens de ser på at verden brenner. Hadde vi hatt så vondt av å bidra litt? Forestillingen er en skarp og viktig kritikk av den norske politikken og de norske politikerne.  

FUCK IT – en sjukt norsk forestilling får godt fram de store forskjellene i den norske idyllen, det som er typisk norsk, og hvordan det egentlig er å bo her. En av de mange styrkene til denne forestillingen er at den åpner for refleksjoner selv etter at forestillingen er ferdig. I et Norge som ikke tørr å stå opp for de som trenger det er det viktig med folk som roper “DET FUNKER IKKE” akkurat som FUCK IT gjør.