Sang, dans og kaos med en god dose glitter

Det er ikke ofte man ser et teaterpublikum danse midt i en forestilling, men da jeg så The Rocky Horror Show på Centralteatret ble jeg dratt inn i en verden hvor alt var lov og alt var i sterke farger. Jeg gikk inn i salen med forventning om et småfrekt musikalsk show og gikk ut med følelsen av å ha blitt kastet inn i en tidsmaskin, en fest og en skrekkfilm på én gang. 

Det populære stykket er skrevet av Richard O’Brien, oversatt av Ole Paus og oppdatert av Ilene Sørbøe. The Rocky Horror Show hadde premiere i London i 1973. O’Brien spilte fortelleren i originaloppsetningen og blandet rockemusikk, skrekkfilmparodier og en god dose sex og humor i ett og samme stykke. Forestillingen ble en kultklassiker nesten over natten. I 1975 ble den filmatisert som The Rocky Horror Picture Show. Filmen har fremdeles midnattsvisninger verden over, ofte med publikum utkledd i nettingstrømper og korsetter. 

Historien starter tilsynelatende uskyldig med det stivpyntede og nyforlovede paret Brad og Janet som får biltrøbbel og søker ly i et mystisk slott. Der møter de den karismatiske, seksuelt frigjorte og grenseløse Dr. Frank-N-Furter og hans hjelpere. I dét øyeblikket er alle konvensjoner kastet ut vinduet. Handlingen er både en hyllest til og parodi av klassiske science fiction- og horrorfilmer: laboratorier, lyn som slår ned, skapninger som vekkes til live. Men der Frankenstein ønsket å skape et monster, skaper Frank-N-Furter en vakker, kroppsfiksert og muskuløs mann ved navn Rocky. Resten av stykket er en fest av forføring, sjokk, absurde vendepunkt og musikalske numre.

Å se dette på Oslo Nye Teater var en opplevelse i seg selv, særlig i den politiske situasjonen teateret står i. Teateret har vært gjenstand for debatt det siste året, da byrådet i Oslo kuttet støtten til Oslo Nye med 37,5 millioner for 2025. Utenfor Centralteatrets dører henger det et skilt der det står «nedlagt,» som alluderer byrådets budsjettkutt. Da jeg gikk inn i salen fikk jeg også følelsen av å gå inn på et nedlagt teater. Lite sto på scenen, noe av rekkverket var slitt og setene gamle. Dette var likevel i kontrast til musikken, lysene og det fargerike skuespillet jeg hadde i vente.

Alle volumknapper er skrudd opp til maks: musikken dunker, lysene blinker. Ikledd glitter, korsetter og dramatisk sminke er Dr. Frank-N-Furter og co så «over the top» at de nesten parodierer seg selv. Det er bevisst «tacky» og «camp», men det er nettopp det som gjør stykket så gøy. Som teateropplevelse er dette en påminnelse om hvor frigjørende scenekunsten kan være når den ikke prøver å være respektabel. The Rocky Horror Show er ikke ute etter å være elegant eller intellektuell. Den er ute etter å sjokkere, underholde og feire det rare, skeive og overdrevne. Den fungerer både som en latterliggjøring av gamle skrekklisjeer og som et oppriktig forsvar for retten til å være annerledes.

Man merker raskt at The Rocky Horror Show ikke handler om å sitte stille og nikke høflig – det handler om å delta, om å gi seg hen til galskapen.  Vi var på forhånd oppfordret til å ta med vannpistol, konfetti og til å kle oss ut. Ved flere anledninger er publikum en del av skuespillet. I første akt ble vi instruert til å rope “Asshole” til Brad og “Slut” til Janet. I andre akt kastet vi kort på Frank N Furter da de sang “I’m going home.”  Denne type publikumsdeltakelse har jeg aldri vært borti før, men det var definitivt et av kveldens høydepunkt.

Under forestillingen måtte jeg flere ganger holde meg for øynene av flauhet og sjenanse. Dr. Frank-N-Furtes hjelper, Riff Raff, sto plutselig uten klær, og en annen hjelper, Colombia, hadde komiske og ikoniske utbrudd  med dans og hyl. Hele stykket føltes som en feberdrøm jeg sent vil glemme. 

Det er selvsagt ikke alt som treffer like godt.  Handlingen er så kaotisk at man lett mister tråden. Med en varighet på 2 timer og 30 minutter inkludert pause, er det mye som skjer og mye å holde styr på. Underveis mister man noen sammenhenger, som for eksempel Dr. Scotts plass i stykket. Hvorfor var Brad og Janet på vei til ham, og hva slags type lege er han? Men det er kanskje poenget på en måte? Du kommer ikke for å se et stramt plott. Du kommer for å bli dratt med inn i en vill, glitrende tornado hvor kjønn, makt og begjær blir kastet rundt. 

En annen utfordring var språkbarrieren i sangene. Ulike dialekter, omleggingen fra norsk til engelsk, så engelsk til norsk, så svensk og nord-norsk dialekt? Dette gjorde det vanskelig å forstå alt som ble sunget. Om de hadde forholdt seg til ett språk, hadde musikalen vært sømløs etter min mening.

Det er delte meninger om denne versjonen av musikalen. The Rocky Horror Show har lenge vært et viktig kunstverk for LGBTQ+- samfunnet verden over, men noen mener at 2025-oppsetningen ikke reflekterer dette. I Aftenposten skriver kritiker Nazneen Khan-Østrem: «Det er mulig Riipinen har tenkt at stykket skal fungere som et slags pustehull i en prøvet verden. Men det vipper over og blir en ufarlig fest.” Khan-Østrem peker på at Riipinen har tonet ned det fandenivoldske og opprørske, og at forestillingen mister den politiske nerven som gjorde stykket så banebrytende i 1973. Jeg må si meg både enig og uenig i disse meningene. 

Temaet om å være annerledes er godt representert i stykket, men hvis Riipinen skulle inkludere alvoret enkelte var ute etter, er jeg redd stykket hadde kokt ned til nok en fortelling om LGBTQ+-samfunnet. Sant nok er vi i en tid hvor det fortsatt krangles om normer, identitet og frihet. Ikke bare er det krangler. Skeive mennesker blir drept for dem de er, og det er ufattelig trist. Det er selvfølgelig veldig viktig å anerkjenne dette, og særlig i scenekunsten, men etter min mening er det ikke nødvendig for The Rocky Horror Show.  LGBTQ+  er ikke nødvendigvis poenget i stykket. 

Minioriteter skal kunne framstilles på andre måter enn bare smerte og tragedie. Selv om det finnes diskriminering, hets og rasisme, må vi kunne framstille minoriteter i et annet lys. Derfor er The Rocky Horror Show viktig. Stykket viser LGBTQ+ på en morsom og frisk måte, uten at det er handlingens høydepunkt. Musikalen er en påminnelse om at scenen alltid har vært et sted for det utemmede og grenseoverskridende, og et sted der minoriteter ikke trenger å bli påminnet om den evige debatten om deres eksistens. Jeg er enig at Rocky Horror var en fest, men det er ikke noe galt med det. 

Jeg gikk ut av salen med en følelse av å ha vært med på noe som var mer enn bare en forestilling. Det var en feiring med hjertet på rett sted. Du kan lukke øynene underveis hvis du må, men du klarer ikke å holde deg utenfor festen.