Særp imponerer

Jeg er en stolt «Fredrikstaner», som i utgangspunktet ikke liker å gi skryt til nabobyen Sarpsborg, men dette skal de ha: Særp Tropez imponerer!

Seint en onsdagskveld tok jeg turen til Høysand, Sarpsborg, for å se forestillingen Særp Tropez, Mekkegarasjen. Jeg har sett et par av deres tidligere forestillinger, og trodde jeg hadde en anelse om hva jeg skulle få presentert. La oss bare si at jeg tok grådig feil. Sammen med billetten min på mail, fikk jeg også beskjed om å møte opp på en parkeringsplass ute på Høysand. Jeg, som er vokst opp med sommerturer til badeplassen like ved, var mildt sagt nysgjerrig på hvordan i alle dager man kunne få til å sette opp et teaterstykke her? Da mørket hadde lagt seg over Høysand, og jeg gikk ut av bilen, ble jeg møtt av noe veldig rart. Rundt meg var det bølger som slo inn mot brygga, trær som vaiet i vinden, og én annen bil. Men dette var ikke hvilken som helst bil. Bilen lyste opp av fargede LED-lys, og sto veldig malplassert på dette ellers veldig ordinære stedet. To timer senere hadde vi ikke lenger oppfatningen om at dette var et «ordinært sted». 

Inn i mekkegarasjen

Særp Tropez fikk i 2025 tildelt en femårig kunsterskapsstøtte fra Kulturrådet, noe som gir teaterkompaniet mulighet til å sette opp både større og mindre produksjoner. Mekkegarasjen var den første mindre forestillingen av Særp Tropez. Dette merket jeg da jeg sto ved denne neon-lysende bilen sammen med femten andre mennesker, og skjønte at det ikke kom flere. I bakluka til bilen lå det verkstedhansker i fire forskjellige farger, som skulle representere gruppen vi skulle være på. Da jeg hadde fått på meg de oransje hanskene mine, ble jeg pekt på av en ung jente med lommelykt. Forestillingen var nå i gang. 

«Kan du filme meg», sa karakteren Bea, spilt av Stella Johanne Fagervold, mens hun rakte meg mobilen hennes. Jeg tok den imot og trykka record. «Hei og velkommen til YouTube-kanalen min! I dag skal jeg og denne gjengen bak meg snike oss inn på mekkegarasjen her på Høysand.» Bea vinket oss med og ledet veien til et grått, stille bygg, hvor denne forestillingen skulle ta plass. Da vi kom inn i bygget, ble vi raskt dratt tilbake i tid, til da mekkegarasjen var full av liv. 

Helt ekte liv 

Vi ble møtt av karakterene Jan Willy (Erik Braatnes), Chris (Madeleine Fredstad Rødseth) og Adrian (Viktor Norstrand). Tre bilcross-interesserte personer, hvorav de to sistnevnte kjørte aktivt. Disse var tydelig sentrale roller i mekkegarasjen, og limet som holdt stedet sammen. Konflikten ble da stor, både individuelt hos karakterene og mellom hverandre, da det kom fram at Adrian har fått brev om interesse fra selveste Solberg-familen. Vi gruppene ble dratt frem og tilbake mellom standpunkter, krangler, følelser og opplevelser fra livene til de forskjellige karakterene. På et tidspunkt satt jeg i baksetet til en gammel Volvo 940, med solbriller og dansa til sangen Scatman av Scatman John. Da jeg snakket med en bekjent som hadde vært på en annen gruppe, fikk jeg vite at han hadde hatt en liknende opplevelse. En sømløs logistikk gjorde at hver enkelt gruppe på fire fikk intime, følsomme og ekte øyeblikk med karakterene. Noe jeg hyller skuespillerne for. Evnen hver og en hadde til å formidle historien på, var perfekt uperfekt. Språket var ikke pusset på eller jobbet frem til perfeksjon. Karakterene hadde alle sin helt egen sosiolekt som gjorde replikkene veldig ekte og naturlige. Av ren nysgjerrighet gikk jeg inn på sarptropez.no for å sjekke hvem som hadde skrevet dette briljante manuset. Der fant jeg ut at regissør Cici Henriksen, sammen med skuespillerne selv, hadde jobbet frem manuset. Det kan forklare hvorfor replikkene var så troverdige. Det skal også nevnes at ettersom dette var et interaktivt teater, hvor vi publikummere ble inkludert i dialogen, var mye av skuespillernes oppgave å improvisere og respondere på oss som publikum, og våre innspill. Desto mer imponerende og viktig var det at språket som falt naturlig hos karakterene sammenfalt med manuset som skulle lage en rød tråd gjennom forestillingen. 

Jeg skal sitere noe jeg skrev etter jeg hadde sett Særp Tropez sin forrige forestilling, Kvartal 99, et interaktiv vandreteater hvor de satt av et helt kvartal i Sarpsborg: «En forestilling hvor skillet mellom skuespill og virkelighet forsvinner i noen timer, gåsehuden reiser seg og alle sansene trigges». En setning som fortsatt gjelder. Særp Tropez sin interaktive teaterstil, kreativitet og skuespillerprestasjoner fortsetter å blåse meg av banen.