Prima Facie – Helt blåst av banen

Da jeg oppdaget at det var en monologforestilling, sank forventningene mine raskt. Likevel gikk jeg derfra overveldet av en forestilling som var langt bedre enn noe jeg noensinne kunne ha forestilt meg.

Forestillingen starter brått, vi kastes rett inn i en rettssak, og møter forsvarsadvokaten Tessa Ensler. Lyden av trommer slår i takt med hennes engasjerte hjerterytme, og skaper et intenst og energisk driv. Tessa forteller hvordan hun ser på rettssystemet – som et spill, et spill med regler og strategier. Hun fremstår som selvsikker, energisk og svært dyktig. Når hun avhører et vitne, begynner hun forsiktig med noen tilsynelatende enkle spørsmål. Hun merker at mannen i vitneboksen undervurderer henne, han tror hun er fersk og ufarlig. Akkurat slik vil hun ha det. For når han senker garden, får hun ham til å avsløre seg. Hun samler bevis som brikker i et puslespill. Dette er hennes spill, og hun spiller for å vinne.

Gjennom stykket får vi også innblikk i Tessas privatliv. Hun har en bror som havner i feil miljø og drikker for mye, en mor hun har et anstrengt forhold til, og en yngre bror som virker innesluttet. Alt dette legger ytterligere press på henne, fordi hun blir sett på som familiens stolthet, den som skal klare seg.

Etter hvert blir vi bedre kjent med livssituasjonen hennes. Hun jobber hovedsakelig med overgrepssaker, og det stilles spørsmål ved om dette delvis skyldes at det ser «bedre ut» at en kvinne fører slike saker. Hun arbeider på et kontor sammen med bestevennen Adam og en nær venninne. Der jobber også Julian, en annen forsvarsadvokat, som hun etter hvert utvikler et romantisk forhold til.

Men før hun vet ord av det, glir det romantiske forholdet over til at hun blir utsatt for et overgrep. Noe som knuser henne på måter hun aldri kunne forestilt seg. Plutselig innser hun at det er dette hun har forsvart i alle år. Hun har alltid tenkt at det ikke er hennes feil at overgrepstiltalte blir frikjent, fordi lover skal beskytte alle og at rettssikkerheten går fremfor alt. Men plutselig skjønner hun det. Hun vet hvordan alt kommer til å gå herfra, hun vet hun ikke kommer til å vinne rettssaken. Hun vet jo hvordan prosessen går fra en anmeldelse til en dom, og hun vet at hun ikke har nok bevis eller grunnlag til at det kommer til å gå hennes vei. Men hun velger å anmelde likevel. Ikke for henne selv, men for at ingen andre skal oppleve det samme som henne. 

Resten av stykket går ut på at vi får se hele prosessen, skritt for skritt, fra hun anmeldte til hun var i tingretten og til avsluttende dom. Det gikk hele 782 dager fra hun anmelder til rettssaken starter. Hun har vært i tingretten over hundre ganger før med lignende saker, men « Det er noe annet når man er her selv». Etter mye utspørring skjønner Tessa at hun ikke kommer til å vinne, forsvarsadvokaten bruker de samme strategiene hun selv pleide å bruke. De snur om på forklaringen hennes, så det virket som om overgrepet er noe hun har funnet på for å komme høyere opp karrieremessig enn Julian. Så akkurat som Tessa har forventet, taper hun rettssaken, og Julian blir løslatt. Tessa mister motet, all troen på rettssystemet. Den avsluttende replikken hennes er: «Det eneste jeg vet er at det må skje en endring».

Less is more: Det enkle virket kraftfullt

Prima Facie har vært spilt på både Riksteatret og Nationaltheateret i løpet av det siste året. Jeg så forestillingen på Amfiscenen på Nationaltheateret den 14. august. Scenografien er en enkel, men svært funksjonell plattform som endrer seg i takt med karakterens emosjonelle reise. I begynnelsen fungerer scenen som et stabilt underlag for hovedpersonen, der hun står oppå en horisontal flate, noe som kan være en symbolsk representasjon av kontroll og stabilitet i livet hennes. Den horisontale plattformen gir inntrykk av at hun har kontroll over tilværelsen. 

Etter hvert som hennes indre og ytre verden raser, skjer det en fysisk endring på scenen som speiler hennes psykiske tilstand. På et punkt i forestillingen blir plattformen justert oppover og hun sklir av scenen. 

Scenens utforming, med en luke som kan løftes, er også et viktig verktøy for å formidle hovedpersonens følelser av isolasjon og flukt. Etter overgrepet bruker hun luken som et skjulested, et fysisk rom hvor hun kan gjemme seg bort fra verden. Det kan være et symbol på behovet for å komme seg unna, både fysisk og mentalt.

Uimotståelig kraftfullt og realistisk

Denne forestillingen var helt fantastisk, og det er nesten umulig å finne ord som kan gi den rettferdighet. Skuespilleren Maria Kristine Hildonen var helt utrolig flink! Jeg har aldri før sett en skuespiller som så fullkomment klarer å formidle så mange følelser, scener og karakterer med så stor presisjon. Hver eneste bevegelse og replikk føltes gjennomtenkt og realistisk, noe som virkelig trakk meg inn i historien.

Det som virkelig gjorde inntrykk på meg, var hvor realistisk og nyansert stykket føltes. Man merker tydelig at forfatteren, Suzie Miller, har en dyp forståelse for de temaene hun tar opp, spesielt når det gjelder rettssystemet og hvordan menn ofte slipper unna straff for sine handlinger. I et intervju med Nationaltheatret forklarer Miller at hun skrev stykket ut fra sitt eget sinne etter å ha studert kjønn i jussen under utdanningen. Studiene ga henne en ny og dypere forståelse av rettssystemet, og hun begynte å stille spørsmål ved hvordan det er strukturert. Hun peker på at noe må være grunnleggende galt når ofre ofte blir mistenkeliggjort og oppfattet som løgnere. Miller understreker også at loven er formet av et mannlig blikk, noe hun ønsket å synliggjøre gjennom Prima Facie. 

Hva betyr rettferdighet? 

Forestillingen fikk meg til å reflektere over aspekter av rettferdighet jeg aldri har tenkt på før. Jeg har alltid tenkt på rettssystemet som noe nøytralt, et sted der sannheten kommer frem, og der alle blir behandlet likt. Men etter å ha sett denne forestillingen, skjønner jeg at det ikke nødvendigvis er slik. Den fikk meg til å innse hvor mye av rettssystemet som er bygget på strukturer og tradisjoner som ikke nødvendigvis ivaretar alle på en rettferdig måte, spesielt ikke ofre i overgrepssaker. Det handler ikke bare om hva som er sant, men om hva som kan bevises, hvordan noen ord tolkes, og hvem som blir trodd. Tessa, som selv kjenner alle strategiene og reglene, vet allerede hvordan det vil gå, og det at hun likevel velger å anmelde, gjorde sterkt inntrykk. Det fikk meg til å forstå hvor stort sviket kan føles, ikke bare fra enkeltpersoner, men fra hele systemet man har lært å stole på. Jeg forlot teatersalen med en klump i magen og mange spørsmål jeg ikke hadde før. Hva betyr rettferdighet, egentlig? Og hvem er det systemet er laget for?

Maria Kristine Hildonen har allerede vunnet Heddaprisen to ganger, senest i år for beste skuespiller/hovedrolle for sin imponerende prestasjon som Tessa. Og det var virkelig vel fortjent! Hun leverte en prestasjon som både rystet og engasjerte, og forlot meg med en helt ny forståelse av rettssystemet og menneskelige dilemmaer. Selv om jeg vanligvis ikke er en fan av monologforestillinger, må jeg innrømme at dette var det beste jeg har sett, og det har virkelig endret synet mitt på sjangeren. Hele salen reiste seg til en stående applaus som varte i minst fem minutter etter forestillingen. Jeg kan ikke annet enn å gi denne forestillingen terningkast 6, uten tvil den beste jeg har sett.