Pinnochio med både latter og løftede øyenbryn

«Hvorfor betaler folk for å se det her?» sa en gutt i ti-års alderen på raden bak meg ti minutter inn i premieren til Runar Hodnes Pinocchio på Oslo Nye. Jeg kunne ikke si det samme som den unge skeptikeren.  Med dyktige skuespillere, morsomme dukker og fantasifulle kulisser, kom fortellingen om Pinocchio til live. Familieforestillingen passer både for store og små, men appellerer nok mest til de minste. Stykket traff ikke hos gutten bak meg, men for meg ble det en morsom kveld og en minneverdig kveld i teateret.

Historien om Pinocchio handler omgutten laget av tre som ønsker å bli et menneske. Fortellingen om Pinocchio ble skrevet av den italienske forfatteren Carlo Collodi i 1881, og er mye mørkere og mer moraliserende enn den vi får presentert av Runar Hodnes versjon. Jeg vokste aldri opp med eventyret om Pinocchio, og det eneste jeg visste var at nesen hans vokste når han løy. Forestillingen sørget for at jeg ikke lenger var ukjent med fortellingen, og selv om jeg kom inn uten forventninger, ble jeg positivt overrasket.

I Hodnes versjon har Gepetto en vaskejobb på et sirkus styrt av en grusom direktør. En dag finner han en magisk pinne som han skjærer til en dukke, og slik blir Pinocchio til – en dukke som snart viser seg å være levende. Pinocchio trekkes mellom lojaliteten til Gepetto og fristelsen fra sirkuset, og rømmer til slutt for å finne ut hvem han er. Underveis møter han både venner og bedragere, opplever at nesen vokser når han lyver, og lærer mer om seg selv. Til slutt prøver han å vende hjem, og ute på havet gjenforenes han med Gepetto, som har lett etter ham. De to ender opp i magen på en gigantisk hval, men klarer å flykte tilbake til land. Der oppdager de at sirkuset står i brann, og i et siste heltemodig forsøk på å redde andre mister Pinocchio livet og blir ett med jorden igjen.

Det som sitter sterkest i minnet mitt etterpå, var Karoline P.U. Schau sin utførelse av sirkusdirektøren. Latteren, dramatikken, humoren – alt var velgjennomført. Publikum ble inkludert, og vi ble plutselig tilskuere på direktørens egen sirkusforestilling. Hen henvendte seg til oss, barna svarte tilbake, og stemningen ble leken og uformell. Det ga en ekstra dimensjon, og jeg så flere foreldre som så ut til å kose seg like mye som barna.

Et annet høydepunkt var forvekslingen mellom Pinocchio i dukkeform og i menneskeform. At Pinocchio ikke forble en dukke hele gjennom stykket var et smart trekk. Da Ferdinand Falsen Hiis trådte frem i rollen som menneske-Pinocchio, ble Gepetto i stedet en gigantisk dukke. Dermed ble illusjonen opprettholdt: Pinocchio fremsto fremdeles liten, og kontrasten var både kreativ og overraskende.

Musikken hadde en tydelig plass. Jeg var ikke helt forberedt på at forestillingen skulle ha så mange sanger, men de var gode – komponert med overskudd og fremført med energi. Kombinasjonen av lys, dans og musikk ga stykket et løft, og enkelte av melodiene var faktisk smått fengende.

Likevel var det noen deler av stykket som kunne vært mer bearbeidet. Når Pinocchio velger å følge sirkusdirektøren fremfor Gepetto, får vi lite innblikk i tankeprosessen hans. Konflikten ble stående som et dramatisk punkt, men ikke et følelsespreget og troverdig valg. For barn gjør det kanskje ikke så mye, men jeg savnet mer dybde i hans indre kamp.  Pinocchio dras mellom egoisme og lojalitet, men uten at vi helt skjønner hvorfor.

Noen biroller og scener føltes også noe overflødige. Ett eksempel er en trollmann i skogen, som Pinocchio gir gullmynten sin til. Scenen viste Pinocchios gavmildhet, en viktig menneskelig egenskap, men den opplevdes mer som en pause i handlingen enn en nødvendighet. På den andre siden er slike innslag kanskje nettopp det som gjør teater for barn så levende – de mange små stoppene på reisen skaper variasjon og holder tempoet uforutsigbart.

Et annet kritisk punkt er forestillingens lengde på omtrent 1 time og 20 minutter. Det var akkurat kort nok til å holde de yngste engasjert, men enkelte scener føltes forhastet – spesielt de dramatiske vendepunktene. Litt mer tid til å utforske Pinocchios tvil, Gepettos savn eller sirkusdirektørens ambisjoner kunne gitt stykket mer emosjonell tyngde. Når alt skjer så raskt, mister man noe av muligheten til å føle på konsekvensene av valgene.

Likevel klarte Runar Hodne  å presentere en historie som både er gjenkjennelig og ny. De klassiske elementene – løgnene, neseveksten, ønsket om å bli menneske – ble flettet sammen med en frisk scenografi som inviterte barna med på reisen. Resultatet ble en forestilling som aldri tok seg selv for høytidelig, og som hadde nok varme og fantasi til å engasjere.

Jeg ble svært imponert over gjennomførelsen av stykket. Kombinasjonen av dukkespill og skuespill gjorde stykket eventyrlig, og er sammen med morsom spillestil blant de kreative trekkene ved stykket som imponerte meg. Selv om enkelte scener var for forhastet og jeg gjerne skulle sett mer av Pinocchios tankeprosess bak enkelte handlinger, var dette en morsom karakter med mye personlighet. Stykket traff nok ikke gutten bak meg, men for meg var Pinocchio en opplevelse med sjarm, energi og humor.