Musikkens sirkus

Balansen mellom det kaotiske og kontrollerte hviler på tillit. Det viser Cirqus Hialøs på imponerende vis gjennom musikk, dans og sirkus. 

I det jeg går inn i salen til premieren på Cirqus Hialøs på Bærum Kulturhus, ser jeg utøverne synge på en repetativ folkemelodi, mange av dem spiller også på feler. Det blir en varm velkomst, som om de har ventet på oss, eller som om vi er vitne til at deres liv snurrer og går selv uten publikum. 

Når du faller

Forestillingen er både en skånsk folkemusikk-konsert, men også en sirkusforestilling der balansen mellom det kaotiske og det kontrollerte alltid er til stede. Til de nordiske folketonene utøver sirkusartistene akrobatikk og sirkusdisipliner, ofte med luften som spillerom. 

Sirkus har vært en stor del av livet mitt siden jeg var liten. Jeg har vokst opp i en verden der alt er mulig. Der det ikke finnes begrensinger for hva man kan gjøre på en scene. Jeg har sett luftakrobaten klatre til toppen av teltet, klovnen klyve inn i en grønn kjempeballong, Fantastic Mr. Fox fortelle om viktigheten av å beskytte dyr og jeg har sett Jesus gå på lego. Kreativiteten som pulserer gjennom nysirkus har holdt meg våken og inspirert meg. Gjennom nysirkus kan man formidle noe helt spesielt som jeg mener ikke blir det samme i andre kunstformer.

En annen ting som fascinerer meg ved nysirkus er hvor mye tillit man må ha til hverandre. Man må kunne stole på de andre. Man må vite at personen som holder i tauet ikke slipper, at basen ikke kneler, at du ikke sklir og at de tar deg i mot når du faller. Tillit er et viktig element i enhver forestilling, men når man er 8 personer på scenen som hver skal gjøre sin ting er tillit en livsviktig faktor.  

Musikere som klatrestativ

Bak forestillingen Cirqus Hialøs står kunstnerkollektivet ENT og forestillingen tar utgangspunkt i musikktrioen Hialøsa sin tolkning av gamle skånske folkeviser. Lydbildet består derfor for det meste av feler, kontrabass, vokal, og en hel del rytmisk tramping. I tillegg til dette brukes keyboard som legger til den moderne vrien på den gamle folkemusikken.

Gjennom forestillingen brukes musikerne nærmest som klatrestativ av sirkusartistene. De står som bautaer, mens sirkusartistene snirkler, vrir seg og klatrer oppover kroppene deres. De er ikke bare et band som spiller live til sirkusartistenes bevegelser, men er en aktiv del av forestillingen, noe som gjør den veldig unik. 

I ettersnakket fortalte to av utøverne hvordan de har jobbet med forestillingen. De har alle fått én time hver der de bestemmer alt. For eksempel kan en av sirkusartistene bestemme at alle skal gjøre akrobatikk i en time, selv musikerne, og omvendt når det er en annen som skal bestemme. Deretter prøver de å få med elementer fra alle, og lage en forestilling sammen. Dette har gjort at det er en fin balanse mellom musikken og akrobatikken, der alle utøverne gjør litt av alt, enten det er sirkusartistene som synger eller musikerne som fungerer som baser for flyverne. Dette skaper også et godt samhold på scenen, noe som smitter over på publikum.

Musikkens sirkus

I flere av scenene blir musikkinstrumentene brukt som sirkusutstyr, et eksempel er når to feler blir brukt som to poier. Poi er en disiplin der man svinger og lager mønstre med en eller flere enheter, ofte tyngre i enden. Felene blir svingt over hodet på utøveren. Dette er en kreativ vri på en tradisjonell disiplin som passer godt inn i resten av forestillingen.

Et annet eksempel på dette er når en av utøverne klatrer opp på kontrabassen, som så blir løftet opp av de andre, mens utøveren står oppå. Deretter blir den hengt opp i to stropper fra taket. Mens musikeren så spiller på instrumentet danser utøveren på toppen av den. Det hele blir en fin sammenslåing av sirkus og musikk. Kanskje det er nettopp dette sirkus dreier seg om: Å uredd blande elementer og tøye kreativiteten til det ytterste.

Dansen mellom liv og død

I musikken og bevegelsene til utøverne finner du livet, mens bak hver grasiøse øvelse lusker døden. Et feiltrinn, en brå bevegelse, eller tauet en omgang for lite om livet og artisten faller med hodet først ned i scenegulvet. Forestillingen fremhever den hårfine balansen mellom liv og død. Dansen mellom bevegelighet og dødelig urørlighet.  

Musikerne holder også liv i gamle skånske folkeviser som kanskje ellers ville blitt glemt. Det samme gjelder sirkusartistene som holder liv i lange tradisjoner i å bevege kroppen til musikk og disipliner som tau, trapes og hårheng.

Både sirkus og folkemusikk har lang tradisjon med å låne og bli inspirert av andre kulturer. Kanskje det er nettopp dette som er deres tradisjon; låne, bli inspirert, legge til noe eget, endre. I forestillingen Cirqus Hialøs blir musikken inspirert av akrobatikken og akrobatikken inspirert av musikken, de låner av hverandre og skaper sammen en utradisjonell kombinasjon. Men kanskje tradisjonen ikke handler om å bevare det slik det alltid har vært, men nettopp å bringe det videre. La det leve. 

Gjennom forestillinger som Cirqus Hialøs lever sirkustradisjoner videre, som ellers ville dødd ut. Sirkus er en truet kunstform med et lite miljø i forhold til teater og dans, spesielt i Norge. Kanskje dette er måten å bevare det på.