Kunsten å være menneske

Farvann tar oss med på positive og negative opplevelser tre mennesker har hatt med fedrene sine.

Mennesker å bli glad i

Vi møter Monica Ifejilika, Numa Edema Norderhaug og Asta Busingye Lydersen, tre venner med veldig varierende personligheter, historier og forhold. Monica er en sprudlende gledesbombe, hun gjør det spennende å høre på alt hun forteller med sin innlevelse og modighet. Asta er mer seriøs, men hun er fortsatt en glede å se på. Når hun snakker får hun deg til å bli veldig interessert i det hun snakker om og man skjønner om det hun snakker om er viktig for henne, uten at hun endrer stemmen mye. Numa har hands down, den vakreste stemmen jeg har hørt. Når jeg så at han åpnet munnen, gledet jeg meg til å bare høre stemmen hans. Han kan gjøre stemmen sin høy, eller lav, men fortsatt bli hørt like godt. Denne trioen er gull.

Historier om sin far

Skuespillerne snakker om blant annet en tur til landsbyen faren til Monica kommer fra, hvor mange menn kommer for å bli sammen med henne, men hun ikke vil. Nesten alle fortellingene i oppsetningen handler om, eller har faren som et sentralt tema, dette gjør at man får lyst til å bli bedre kjent med ikke bare skuespillerene, men også deres familie og liv.

Perfekt musikk

Mens de snakker om deres fortellinger og minner, sitter Sidiki Camara og lager vakre lydbilder. Han spiller forskjellige perkusjon- og strenge instrumenter. Musikken han lager er afrikansk-inspirert og forsterker stemmene til skuespillerne. Et par ganger under forestillingen, synger utøverne til musikken, de har veldig vakre stemmer og sangene føles ikke out of place.

Nesten perfekt

Forestillingen er nesten helt perfekt, den eneste «kjedelige» tingen er introen. Her snakker de om «Fredensborg», et slaveskip fra 1800-tallet som krasjet og sank. Historien er spennende og viktig, men den varer ganske lenge med lite variasjon. Man ser liksom ikke personligheten til skuespillerne i dette segmentet, det gjør at det blir nærmest sjokkerende når de plutselig er så sprettende og interessante. Det tar litt tid å venne seg til den «fast-paced» forestillingen etter starten, men når man først gjør det blir det veldig gøy.

Fine mennesker

Alt i alt er dette en veldig fin forestilling hvor man møter helt fantastiske mennesker som er villig til å fortelle om veldig private ting, uten at det blir kleint. De virker som mennesker som veldig fine å være kjent med. Disse folka er lett å elske, og lett å forstå!