Magasin om scenekunst, av unge stemmer

Takk for livet er et stykke, et liv og en helt jeg ble kjent med i løpet av cirka to timer. Et stykke som var like rørende som det var forvirrende. Takk for livet!

"Når alle sover" er en fin forestilling som forteller små barn at ikke alle skumle ting er noe uhyggelig. Samtidig bruker den for kort tid, fortellingen forsvinner og det gjør den vanskelig å forstå.

Oslo Nye Teaters versjon av “Ungen” er spennende, morsom og gripende. Men etter stykket blir man etterlatt med en følelse av at budskapet forsvant bak kulissene.

Sawdust Symphony skaper sirkus der det hverdagslige og det absurde sklir over i hverandre, og der kreativiteten ikke finner grenser.

Henrik Ibsens skuespill Hedda Gabler har helt grusomme temaer og personer. Men Nasjonalballettens utførelse og kommunikasjon av den som dans er helt strålende!

Gjenferdet inn er en viktig forestilling om to land i en tilsynelatende evig konflikt, forkledd som et familiedrama.

The Turn of The Screw på Den Norske Opera makter å få frem den foruroligende stemningen man finner i den over hundre år gamle novellen, samt gi den et friskt pust av aktualitet.

«Kniven i ilden» på Riksteateret byr på en vakker visuell skildring av kvensk kultur og et liv på reise gjennom Nordkalotten. Kreftene i naturen og menneskene settes i sving på scenen, men dempes av tung, litterær scenetekst og dårlig tid.

Jul med Prøysen og snekker Andersen kombinerer lekent skuespill, imponerende dukkeføring og publikumsinvolvering i en times juleglede som engasjerer både barn og «litt eldre barn».

Gaia Prestø Nielsen (18) liker grepene som er gjort med Les Miserables på Det Norske Teatret. Likevel blir hun ikke grepet.

Tobasi spilte med humor, sorg og raseri, og man ble dratt inn i historien når han fortalte den så levende. Alvoret over situasjonen ble tydelig, og man startet å stille spørsmålet «hva kunne de ha gjort i dag hvis de ikke levde under slike omstendigheter?»

Utenom skjermene på gulvet, ser klasserommet ut som et helt vanlig klasserom. Fortellerne har på seg hverdagslige klær og to av dem sitter blant oss på pultene. Det at forestillingen foregår i et vanlig klasserom får hele historien til å virke mye mer ekte og realistisk.

Jeg synes danserne var flinke. De hadde tydelige og presise bevegelser, men det gir meg ingenting.