Imponerende fortellerkunst

I monologforestillingen «1969» reiser Kate Pendry gjennom nåtidens og barndommens London, på leting etter svar og forsoning. Publikum blir invitert med, men må jobbe for å henge på hele veien.

«1969» ble denne høsten vist på Vega scene, men hadde urpremiere på Black Box i desember 2024. Tidligere det året dro forestillingens skaper og hovedrolleinnehaver, Kate Pendry, til London for å varsle politiet om en uoppklart mordsak. Mordet ble begått i 1969. I forestillingen står Pendry alene på scenen og forteller sin personlige historie om livet i London på 60- og 70-tallet, og etterforskningen som begynte i fjor.

Siden forrige visning har «1969» lagt fra seg undertittelen «True. Crime. Theatre», selv om stykket er det samme. Stykket er dokumentarisk, og kan i starten minne om en typisk true crime-serie på Netflix, bare på teaterscenen. Likevel er det ikke bare historien om mordgåten som fortelles. Pendry syr den uløste saken inn i en omfattende skildring av barndommen, sin egen far og hans rusmisbruk, samtidig som hun binder dette sammen med reisen rundt i London i 2024 på jakt etter en sannhet. Kanskje er det derfor stykket ikke lenger har noen undertittel, fordi historien dreier seg i hovedsak om Kate Pendry selv, ikke om farens spøkelse og hans gamle ugjerninger.

Scenerommet på Vega er tomt og nakent. Det er ingen tepper på veggene, bare en stol og et lysrør som henger fra taket. Pendry starter forestillingen med en introduksjon til 60-tallet. Hun beveger seg rundt på scenen, frem og tilbake over gulvet med jevne, kontrollerte steg, nesten som en dans. Pendry snakker om hippiebevegelsen, sosial frigjøring og The Beatles. «Just to set the scene», som hun sier selv.

Spindelvev av hemmeligheter

Kate Pendry fortsetter dansen videre fra introen, og forteller om et brev hun leste hjemme hos moren. I brevet stod det at faren hennes hadde drept morens lillebror, onkel Karl, og gravd liket ned i en hage et sted. Denne hemmeligheten vekker Pendrys tanker. Hun bestemmer seg for å ta saken til politiet i London i 2024, men begynner også på sin egen etterforskning.

Turer med metroen, første gangen på pub, å se faren ligge langstrakt på en sofa med en sprøyte i armen. Brev fra familie som ikke vet noe, møtet med stemoren og stesøsknene, telefonsamtaler, en adresse. I forestillingen spinner Pendry historier fra 1969 og 2024 flettes inn i hverandre i et eneste stort spindelvev.

Scenelyset hjelper publikum

Forestillingen «1969» er andre del av Kate Pendry sin trilogi av memoarer for teaterscenen. Pendry er en britisk scenekunstner, som har vært bosatt i Oslo lenge. Hun skriver politisk og personlig, forteller om sitt eget liv og hennes eget syn på verden. «1969» har hun laget i samarbeid med den norske skuespilleren og regissøren Mads Sjøgård Pettersen.

Kate Pendry gjør historien troverdig, kun ved å bruke seg selv, en stol og noen lyskastere. Hun forteller utdypende og billedlig, men spiller også ut situasjonene hun beskriver på scenen, slik at publikum kan forestille seg historiene tydelig og levende.

Scenelyset er en hjelpende hånd for publikum som prøver å henge med i historien. Når Pendry forteller, hopper hun lett mellom tid og sted, med overganger som kan være vanskelige å følge. Lysskift, endringer i farge og styrke er markører for at historien tar en ny sving. Lyset er ikke bare praktisk, men også vakkert utført, med flombelysning og halvmørke, spotter og sidelys.

Burde vært kuttet 

Forestillingen er for lang, og blir etter hvert litt monoton og ensformig. I to timer står Kate Pendry på scenen og proklamerer sin monolog. Hun har mye på hjertet, men det er mange historier som kunne vært kuttet. Jeg tror ikke dette hadde hatt store konsekvenser for helheten av stykket, men gjort det lettere for publikum å henge med på hele reisen hennes.

Mordgåten, den røde tråden i stykket, er forvirrende å følge. Hva skjedde egentlig mellom faren og onkelen? Det er jeg egentlig ikke sikker på. Historien blir uklar når Pendry blir gitt flere forklaringer, men ingen konklusjon. Det virker som en utydelighet, men er kanskje også et bilde på Kate Pendrys reise. Mot slutten av stykket slutter Pendry å følge sporene etter faren. Hun sier til seg selv: «It’s been 55 years», det er på tide å gi slipp. Etter å ha ransaket historien sin, klarer Pendry å finne forsoning. Hun får ikke gjort noe med fortiden, det er på tide å gå videre.

Selv om teksten kan være vanskelig å følge, sitter jeg igjen med en følelse av å ha vært med på Pendrys reise i minnene, spørsmålene og i tiden. Kate Pendry er en historieforteller, en edderkopp i spindelvevet hun har spunnet mellom 1969 og 2024.