Hedda Gabler = Kunst ♡

Henrik Ibsens skuespill Hedda Gabler har helt grusomme temaer og personer. Men Nasjonalballettens utførelse og kommunikasjon av den som dans var helt strålende!

La meg starte med starten. En ung Hedda Gabler (spilt av Sara Bringebøen Jensen, et sted mellom 8 og 12 år, vil jeg tro) trer selvsikkert ut på scenen alene; hun har full kontroll, går med nesen høyt i sky, er elegant, mens hun lærer å skyte av sin far (Kristian Alm). En veldig sterk og kul start på et veldig sterkt og kult stykke.  

Balletten er basert på Henrik Ibsens skuespill fra 1890. Selve stykket handler om Hedda og hennes mann, Jørgen Tesman (Martin Dauchez), og mennesker i deres liv. Når stykket starter er Hedda ganske deprimert. Dette har utviklet seg spesielt de siste 6 månedene, etter at hun giftet seg og, i sine øyne, på den måten mistet sin frihet. Stykket følger hennes valg som menneske med både flørting, mobbing, sorg og mye mer.  Hun blir blant annet voldtatt, mobber en annen dame (i mine øyne for 0 grunn) og ender opp med å ta selvmord.

Den delen jeg likte best, og hvor denne forestillingen skiller seg mest fra Ibsens tekst, er at det er så mye unge Hedda. Regissør Marit Moum Aune har her gjort unge Hedda til en egen karakter i stykket og vi ser hvordan Hedda var som ung i sterk kontrast til hvordan hun er som voksen (spilt av Grete Sofie Borud Nybakken).

Det er generelt helt sykt flinke unge dansere fra Ballettskolen som sammen med Jensen (den unge Hedda Gabler) i min mening ble sterkt nødvendig for historien. Nemlig det å tegne henne i sterk skikkelse før hun ble ja, annerledes i alle fall … De bygger altså en stor kontrast mellom den hun var som barn til  den hun er som voksen; fremdeles bestemt, med nesen rett i sky, men noe har endret seg. Hun er mer lei seg, tom og har mistet en form for gnist.

Jeg ble generelt veldig imponert av alle danserne. De gjorde en helt fantastisk jobb. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle dem, de var definitivt ballerinaer med sine dansende og sterke kropper. En scene som sitter som limt i hjernen min er når voksne Hedda og hennes 3 Love interests (Douwe Dekkers som Eilert Løvborg, Martin Dauchez som Tesman og Erik Murzagaliyev som Assessor Brack) danser. Da er hun så sterk, hun reagerer på hver enkelt av dem med alt fra begjær, avsky, vennlighet, sorg og mye mer. Scenen er så definert, men fremdeles så levende. Mer spesifikt er det en scene hvor hun på en måte blir fysisk gitt rundt fra mann til mann. Måten de gjør det på er så elegant, de må være dritsterke! Og hun må ha helt sykt kroppskontroll! Men måten de formidlet følelser på var så sterke og sikret inn i bevegelse, muskel og handling.

Voksne Hedda Gabler spilt av Grete Sofie Borud Nybakken – Å fy faen hun er flink!

Karakteren er godt skrevet av Ibsen, men formidlingen til Nybakken – uten ord, bare med kropp og et veldig levende “dødt” ansikt! Hun er veldig god på å ha kontrast mellom hennes mer levende/lystige ansikt og hennes sterkt tommme/deprimerte – det er helt utrolig å se på, og det gjør at man blir mye mer sugd inn i stykket.

Døden ble spilt helt sykt kult i skikkelsen til tante Julle (Gina Storm-Jensen). Flere ganger underveis trodde jeg danserne faktisk døde i noen scener hvor de har uthulete kinn og store, hvite øyne.

Scenografien var også helt syk: Det hang møbler ned fra taket som ble senket og tatt opp igjen flittig. Dette, pluss en form for boksete gulv, er særlig fascinerende for meg ettersom jeg går på automasjon på videregående og lurer veldig på det mekaniske bak det. I en scene virker det nesten som møblene danser ettersom de går opp og ned i hvert sitt tempo og aldri rører bakken, jeg tror de har løst denne med noen veldig solide servomotorer og sterke vaiere. Men tilbake igjen, det var også helt sykt imponerende, spesielt med tanke på at det var en hel svær steinpeis som ble løftet opp og ned. 

Jeg la også merke til at danserne ikke brukte  klassiske tåspissko, men i stedet hadde på seg en form for sokker eller dansesko. Ellers så kostymene ut til å være epokeriktige nok, og med ekstremt bra dansbarhet. Det var ikke alltid kostymene var på da. Ganske tidlig i forestillingen kler Hedda Gabler helt av seg, og personlig var det et sjokkelement. Men jeg synes det passet og ga en form for dybde og åpnet i min mening for tolkning på tre måter:

1. Hun hadde akkurat vært sammen med sin ex som slo opp og hun følte seg naken.
2. Neste scene var 6 måneder etter at hun ble gift, og hvordan det fikk henne til å føle seg naken.
3. Nakenheten kan være en referanse til at vi alle er mennesker, en form for Eva-referanse på en måte.

Og i bunn og grunn var også denne scenen overgangen mellom en “glad” Hedda og en “trist” Hedda.

Helt på slutten av forestillingen er det er en voldtekt, som er den utløsende årsaken til hennes selvmord. Denne scenen ble veldig sterk og veldig relevant med tanke på debatter som har gått  i det siste om seksuelle overgrep, mer spesifikt “samtykkeloven” som ble innført i fjor, hvor den “som har seksuell omgang med noen som verken i ord eller handling har samtykket til det, rammes fra i dag av straffelovens bestemmelse om voldtekt”. Scenen føltes spesielt sterk med tanke på at ingen kan si at det der ikke måtte ha vært grusomt. Jeg vil bare også få si at jeg er veldig imponert over de to danserne som sammen lagde en så sterk scene og at det er helt sykt, nesten umenneskelig at de fikk det til så bra. Men samtidig; er det umenneskelig? Det skjer jo, med mange, mange ganger om dagen, det skjer det med våre medmennesker.