Håkon Bankens offentlige dagbok

Takk for livet er et stykke, et liv og en helt jeg ble kjent med i løpet av cirka to timer. Et stykke som var like rørende som det var forvirrende. Takk for livet!

Mitt første møte med Håkon Banken var en podkast på NRK, som hadde blitt anbefalt til meg ettersom jeg skulle se dette stykket. I podkasten reiste journalist Joachim Førsund rundt i Norge for å lære om Håkon og å høre historier om ham fra vennene og familien. Håkon Banken vokste opp i en pinsemenighet på Hof i Solør, og faren var prest i menigheten så han og hans søster var alltid med på seremoniene. Håkon var aldri glad i gudstjeneste, han lærte seg gitar tidlig i livet og sang og spilte gitar under alle passende anledninger. Håkon var heller ikke troende, i motsetning til resten av familien. I min oppfatning følte han seg fanget og tvunget inn i en tro som ikke passet ham, og dette kan også ha påvirket ham senere i livet. Han var aldri noe glad i å stå på en scene, ikke som voksen heller. Det var gjentatte ganger han ikke stilte opp på egen konsert. Ut fra podkasten ser jeg på Håkon som en mann som stilte opp for dem rundt ham som trengte det, en usikker mann med et stort hjerte. En mann så ødelagt av egne tanker at han ikke tør å være alene med dem. Jeg spurte flere rundt meg som hadde vokst opp på 80-tallet om noen av dem kjente til Håkon Banken og musikken hans, men de fleste sa nei. 

En gul amerikaner

Jeg følte meg ganske ung da jeg kom inn i salen, rundt meg var de fleste eldre enn 55 år, med unntak av de tre som satt ved siden av meg som var i 20-åra. En mann kom gående inn i salen med en Stetson-hatt og rutete flanellskjorte. Det kom flere etter ham i samme antrekk. Lyskasterne var rettet mot publikum, så scenen var helt mørk. Dette var nok for å gjemme scenen helt i mørket, så vi ikke skulle se hva som var på scenen. Klokka nærmet seg 19 og i salen var folk spente, lyset gikk av og stykket kjørte i gang. 

På scenen kjører det inn en gammel, gul amerikaner, med fem passasjerer skvist inni. De er kledd i flannel, denim eller skinn. Alle har en hatt eller lue av noe slag, noen med Stetsonhatter, andre med caps. De kjører inn på en plass der det skal spilles en konsert, men de er de eneste som er der. Det er mørkt og de har bare hverandre å leke med. De bestemmer seg for å høre på noen kassetter med Håkon Banken, den ene finner frem en gitar og det blir god stemning rundt bilen med sang og spill. Vi ser livet til Håkon på scenen gjennom sangene han lagde, fra tiden med sang og salmer i pinsemenigheten til dagen han møter Annlis ved Klara bro. Håkon har skrevet om egne erfaringer i sangene sine. Mellom sangene spiller de ut en scene jeg er usikker på om skal minne om noe som hendte i livet i Håkon, eller er ren fantasi inspirert av sangene. I en scene ligger to av skuespillerne under bilen med skiftenøkler og fikser bilen. På scenen er det satt opp vegger med billys som får det til å minne om et bilverksted. De to skuespillerne pratet om at det er vanskelig å reise seg når man først har lagt seg ned. Etter at de har ligget der en stund begynner de andre skuespillerne å banke på bilen og veggene rytmisk og de to skuespillerne under bilen reiser seg og begynner å synge. En av tingene jeg lærte om Håkon Banken gjennom podkasten var at han likte å mekke på biler og hjalp ofte andre med å fikse bilene deres for dem. Gjennom stykket tok de bilen fra hverandre og brukte delene som kulisser.

Familiegjenforeningen 

Jeg likte stemningen som kom i salen under stykket. Det føltes som om jeg var en del av noe større, en slags familie. En familie skapt av musikken til Håkon. Selv om jeg ikke nødvendigvis liker musikken, likte jeg gjengen av folk han samlet gjennom musikken. Jeg likte effekten lyskasterne ga før stykket startet, jeg så ikke bilen i det komplette mørke, så det så ut som den kjørte inn på scenen selv om den sto der hele tiden. Jeg fikk inntrykk av at når de tok fra bilen ble de mer og mer Håkon Banken. Når de satte den sammen igjen, var de noen andre.

Som jeg nevnte tidligere, kjente jeg ikke til Håkon Banken før jeg skulle se dette stykket. Jeg likte tittelen og tenkte at stykket må jo være fint med en tittel som “Takk for livet”. Selve musikken til Håkon Banken rører meg ikke veldig, men det er historiene han forteller og livet han har levd som er rørende. Han lagde sanger i en sjanger jeg ikke hører på ofte, nemlig en slags trubadur/ country. Musikken er som en dagbok, han forteller om ting han har opplevd slik som det var, uten å sukre på sannheten.

Ukjent helt

Om jeg ikke hadde hørt på podkasten, hadde jeg ikke forstått handlingen. Ja, sangene har historier, men det blir vanskelig å få med seg alt første gang man hører en sang. De spilte ut noen av scenene fra sangene samtidig, men det var ikke tydelig nok for at jeg kunne skjønne hva som skjedde.

En sang jeg husker godt fra stykket var Finnskogens dronning. Den handler om Annlis, jenta Håkon møtte ved Klara bro. De spilte ut scenen fra sangen da han møtte henne for første gang. Med en klein forelsket Håkon som spør om han skal kjøre Annlis hjem. Vi ser at Annlis blir mer komfortabel med Håkon gjennom sangen, fra å sitte på hvert sitt sete i bilen til at hun lener seg på skulderen og synger med. Dette var en scene jeg kjente igjen fra podkasten. Jeg hørte på Håkons sanger etter jeg hadde sett stykket, for å få en bedre ide om hvem han var. Jeg likte stykket, og det å lære om noen jeg aldri har hørt om, men har betydd mye for andre er gøy! Jeg har fortsatt ikke noe stort forhold til ham, men det var hyggelig å bli kjent med historien hans. Stykket var virkelig en hyllest til Håkon Banken. En hyllest til musikken, livet han levde og livene han rørte.