Et symbol på mørket verden drukner i

Forestillingen Psychedelic Cave fjerner en av de viktigste sansene til publikum; synet. Hva gjemmer seg i mørket? Ødeleggelse eller skapelse?

Koreograf Mia Habibs Psychedelic Cave på Dansens Hus er en forestilling som foregår i totalt mørke. På Dansens Hus sine nettsider står det at Mia Habib ønsker å åpne dørene til grotten som et sted for samhold, transformasjon og ritualer. Forarbeidet for denne forestillingen har derfor inkludert å besøke og utforske forskjellige grotter og utgangspunktet er veggmaleriene i dem og mørket som omslutter dem. 

Jeg tror Habib og kunstnerne hun har jobbet med ønsker å skape et rom der man kan være seg selv midt oppi en forvirrende og mørk tid. Jeg tror også de ønsker å formidle følelsene de selv satt med under oppholdene i grottene og mens de så hulemaleriene “danse” over veggene. Ved å ta vekk synet til publikum åpner man for at hver og en skaper sin egen historie av hva som skjer rundt en. Ut ifra mine egne tanker gjennom forestillingen tar den opp viktige og dagsaktuelle temaer om krig, industrialisering og egen utvikling.  

Forberedelser – “comfort stone”

Før vi slipper inn i salen får alle velge seg en “comfort stone” som de kaller det eller “trygghetsstein” på norsk. Et ankerpunkt hvis man skulle føle at man mister seg selv eller av andre grunner trenger litt støtte under forestillingen. Vi får også en Fisherman’s Friend av samme grunn. Når man mister en så dominant sans som synet er, er det fint å kunne finne trøst i de andre sansene. Føle at man er til stede. Vi får også utdelt en lommelykt som vi kan bruke til å signalisere at vi ønsker å gå ut av rommet hvis man skulle trenge det. Å si at jeg følte meg ivaretatt er en underdrivelse.

Mens vi står og venter i gangen utenfor studioscenen, forteller Habib og kunstnerteamet hennes også litt om prosessen med utarbeidelsen av forestillingen og at en av grottene de var i ble oppdaget under krigen, noe som bidrar til assosiasjonene jeg får senere. De forteller om hvordan det i verden rundt var mørke og ødeleggelse, mens midt oppi det hele oppdaget de en grotte full av hulemalerier; skapelse og et helt annet mørke. 

Stillhet som venter i mørket

Når mørket omslutter oss, innser jeg hvor mørkt det faktisk blir. Hvis jeg hadde holdt hånden foran ansiktet ville jeg ikke kunnet se den selv på millimeters avstand. Jeg tror det overrasket meg hvor lite vant jeg er til totalt mørke, hvor mye jeg lener meg på lyset. Selv ikke midt på natten blir det så mørkt; lyktestolpene, reklameplakatene og butikkvinduene lyser vei for oss. Å sitte der i mørket ble som å reise tilbake til forhistorisk tid. En tid uten mobiler, neonlys og trafikkerte nettlinjer. En tid der mørket var mørkt og der historien og veggmaleriene danser rundt deg.  

Mørket fjerner det som gjør oss synlig forskjellig; utseendet. I mørket kan man være hvem som helst, men mest av alt gir det rom til å være seg selv. Ikke klærne sine, ikke hårfargen eller smykkene, men den man virkelig er når man tar vekk alt overfladisk og blir tvunget til å kjenne på hvordan det er å være seg. I mørket er vi alle like, det tar vekk en av tingene som vi har felles; synet. Dette skaper et slags samhold der i mørket. Der vi er alle alene, sammen.

Kanskje mørket også er et symbol på den mørke tiden verden drukner i for øyeblikket. Et symbol på hvor vanskelig det er å navigere i denne verden og hvordan man kan føle seg så alene selv med andre sittende rundt seg, det er bare for mørkt til å se dem. 

Vi sitter lenge i stillhet og jeg kan ikke unngå å få følelsen av å sitte i en bunker og vente på et angrep. Sakte, men sikkert kan lyder høres. Det høres ut som flypropeller. Bare timer tidligere hadde jeg lest en overskrift om at Israel har angrepet Gaza igjen etter fredsavtalen som ble signert fredag 10. oktober, noe som bidro sterkt med assosiasjoner til krig og bomberegn. 

Jeg hører dem

Det stilner igjen og man kan høre lyden av utøverne som beveger seg. Jeg vet at de er der. At de beveger seg blant oss, men fremdeles vet jeg ikke om det står noen rett foran meg eller om noen kryper på bakken ved beina mine. Men jeg kjenner dem, jeg hører dem. Jeg vet ikke om noen prøver å vise meg noe eller om det er noe jeg går glipp av. Det er som å være vitne til et eget lite samfunn, som beveger seg som de alltid har gjort, mens du står blind midt oppi det hele.

Jeg vil tro at danserne ser like lite som oss og er omsluttet av det totale mørket på lik linje med oss; de blinde vitnene. Ofte virker det som om de beveger seg sakte eller nær bakken for ikke å snuble eller dulte borti noe eller noen. Andre ganger virker det som om de hopper på stedet eller løper rundt oss, dette bidrar til spenningskurver og dynamikk i forestillingen. Forestillingen er på sett og vis også interaktiv der publikum spiller en aktiv rolle i scenografien. Vi i publikum blir en slags labyrint som danserne navigerer igjennom, som gjør at alle vil få ulike opplevelser både fordi vi sitter på forskjellige steder og hva vi opplever avhenger av hvordan og hvor danserne beveger seg, men også fordi vi alle sitter med egne erfaringer og historier. 

Plutselig er det en som begynner å skrike av full hals, jeg forestiller meg at det er en person som blir utsatt for akutt smerte eller får vite i det øyeblikk at deres barn er blitt drept. Det tar ikke lang tid før alle stemmer i og lager et slags skrikekor. Også høyttalerne spiller lyder som kan minne om skrik og jeg får det for meg at det høres ut som de brenner ihjel. Som om alt har blitt tatt fra dem og de blir nå røsket fra den ene tingen de har igjen; livet. Det varer ikke lenge før lyden glir over i et harmonisk, roligere kor som beveger seg rundt i rommet. Som om gjenferdene av dem fremdeles ligger rundt oss. Som om stemmene deres ikke vil bli til stillhet, selv ikke etter døden. Skrikene minner også om togbremser og jeg rekker dermed også å tenke på hvordan industrialiseringen av verden har ødelagt mye av naturen og historien, inkludert helleristninger og veggmalerier. Og hvor mye av dette vi aldri kommer til å oppdage fordi det allerede er for sent.

Krigsdroner, overvåkningskameraer og demoner

Det blir stille igjen. Så ser jeg noen røde lys som dukker opp. De minner meg først om krigsdroner som sikter seg inn på målet før de skyter og et lite øyeblikk føles det som om jeg er målet. Deretter minner lysene meg om overvåkningskameraer – som stirrer på meg. De kommer nærmere. Det virker som om danserne har lysene i munnen og dermed følger lyset deres bevegelser. Når de kikker opp på armene sine eller ned på kroppen sin, ser man så vidt konturen av et menneske. Ett av lysene kommer mot meg, sakte, sakte, sakte. Danseren har lukket munnen og det lyser derfor rødt ut gjennom kinnene, nesen og oppover mot øynene. Det ser deformert ut som et lite barn, men også en skapning det ikke er mulig å beskrive. Kanskje en slags demon. Det beveger seg forbi meg og blir borte. 

Kanskje det er akkurat dette som er høydepunktet. Danserne har gått gjennom en forvandling og latt indre demoner ta overhånd, de har gitt seg hen til djevelen. På nettsiden til Dansens Hus fortelles det om ritualer og grotten som en portal inn til indre demoner. Som en slags velkomst til det vi alle lever med, demoner som snirkler og snur seg blant glemte tanker, nedstøvede gjøremål og ideene som holder deg våken om nettene. Som skapninger som lever inni oss. Opplevelsen blir en aksept av det tabuet og hvordan man kan slippe de indre demonene fri og leve fritt i en begrenset verden. 

Ingen applaus, ingen jubel

Ikke lenge etterpå forsvinner alle lysene og bevegelsene rundt meg og det blir stille. Lyset kommer sakte på igjen og dørene ut mot gaten og dens lørdags-vandrende åpnes. Jeg ble plutselig skrekkelig klar over at jeg ikke var alene med skapningene, at det var andre folk til stede og jeg ville helst at lyset skulle slokke igjen. 

Det var ingen applaus og ingen jubel. Det tror jeg passer forestillingen godt, det hadde blitt rart dersom man skulle avbryte det hele med applaus. Fraværet av dette lar publikum forlate “gruven” med stemningen og følelsen som ble skapt. Det lar publikum være fri, men samtidig fanger forestillingen dem i deres egne tanker og opplevelser. Ingen av danserne som er med i forestillingen kommer frem fra skyggene når det hele er over, de bare forsvinner. Det er som om de er gjenferd eller veggmaleriene selv. Noe jeg også tror holder på følelsen som publikum sitter med under opplevelsen. Hvis skyggene hadde fått ansikt tror jeg det ville tatt vekk noe av det spesielle med at du ikke vet hvem som gjemmer seg i mørket. Du vet ikke hvem som beveget seg rundt deg eller pustet deg i nakken. 

Dette er en opplevelse som kommer til å sitte med meg i lang tid. For min del kunne forestillingen vart lengre. Psychedelic Cave tvinger publikum til å sitte med seg selv og sine egne tanker, noe jeg tror det er flere som trenger i dagens digitaliserte samfunn. Den inviterer til et skapende mørke som ikke rommer frykt, men samhold, historie, følelser og tanker.