Et intimt rom midt i Oslo

Å trå inn i koregraf Hooman Sharifis stue er som å åpne en hemmelig dør midt i Oslo. Med To be means to resist what you are not (hjemmeversjon) åpnet Sharifi sitt hjem for 14 gjester, og jeg var en av dem. Han ønsket oss velkommen i inngangsdøren, og hjalp oss med jakker og sko. Da vi gikk lenger inn i leiligheten, befant vi oss plutselig i et rom som både var hjemmekoselig og åpent som en liten scene. Vi ble tidlig forklart hva kvelden skulle begi seg på. Først skulle vi nyte et måltid mens Sharifi fortalte oss noen historier. Arash Moradi skulle så spille tradisjonell iransk musikk på tamboor. Etter musikken var det danseforestilling av Hooman Sharifi, og så skulle hele kvelden ende med servering av te og dadler. Hele stuen og kjøkkenet var ryddet for anledningen, og bare noen stoler sto langs veggene. På gulvet ble det lagt tepper som vi skulle sitte på da vi skulle spise , og det var tydelig at dette ikke var en vanlig danseopplevelse – men mer en intim reise som overrasket.

Hooman Sharifi, med røtter fra i Iran, tok oss med på kvelden med varme, historier og mat  som ledet inn i hans prosjekt, To be means to resist what you are not. Dette er en såkalt «hjemmeversjon» av en forestilling som opprinnelig hadde premiere på Black Box teater i Oslo i 2023. Før koreografien ble vist, bød Sharifi publikum på en hjemmelaget rett. Mens vi spiste snakket Sharifi om hvordan vi mennesker har muligheten til å endre på våre minner, og om tristhet, og melankoli. Etter maten spilte den iranske musikeren Arash Moradi musikk på sin tamboor. Tambooren var et ukjent instrument for meg, og lignet på og hørtes ut som en gitar med tanke på strengene, men var mye smalere, samt at den ikke hadde et hull som en gitar har. Musikken som ble spilt handlet om to mennesker som elsket hverandre til og i døden, en fortelling om kjærlighet og samhørighet. Ikke alt vi ble fortalt av Sharifi hadde sammenheng, og forvirringen ble sterkere da han fortalte om historien bak musikken Moradi skulle spille. Jeg må være ærlig å si at jeg mistet fokuset her, og jeg begynte i stedet å mimre tilbake til min egen reise til Egypt i 2018. Under denne spiste min familie og jeg middag hos en turistguide, sammen med mange andre fremmede, hvor det ble fortalt mange fortellinger og historier mens guiden spilte på trommer. Da Moradi begynte å spille på tambooren, følte jeg at jeg plutselig var hos denne egyptiske turistguiden igjen. Hele kvelden føltes nesten som å bli invitert inn i Sharifis private liv, og det inkluderte også en invitasjon til hans kultur.

Kraftfull koregrafi, men mindre overbevisende

Når danseforestillingen startet, var rommet helt ryddet; tepper og puter var borte, og gulvet stod tomt for å gi plass til bevegelsen av Sharifi og Moradis musikk. Sharifis bakgrunn i hip-hop, klassisk og moderne ballett, hans utdanning som koreograf fra Kunsthøgskolen i Oslo, gir ham et unikt uttrykk på scenen. Sammen med Moradi skapte han et møtepunkt for empatiske minner og personlig historie. Selv om dette var en intim setting, ble hans kunstneriske visjon tydelig! På magisk vis klarer de å koble fortid, folkekultur og egen historie på en måte som føles både personlig og universell.

Hooman Sharifis danseuttrykk er fysisk utfordrende, intenst og presist. Koreografien hadde flotte øyeblikk, og det var tydelig at hver bevegelse var gjennomtenkt. Han lagde dype bevegelser langs gulvet ikledd et svart skjørt som svaiet i hvert steg han tok. Han startet med små bevegelser foran et vindu, og utrykte seg i større og bredere bevegelser i takt med musikken. Likevel må det sies at forestillingen ikke var like overbevisende som maten, musikken og den intime atmosfæren som hadde bygget seg opp. Enkelte overganger føltes langsomme, og energien i rommet sank litt underveis. Jeg tror dette skjedde fordi dansen føltes uplassert i forhold til maten, musikken og historiene som ble fortalt. Danseforestillingen var plutselig ikke i samme atmosfæren som ble skapt av de andre elementene denne kvelden – det var en viss etablert enighet som danseuttrykket var uenig i.  Selv om det ble spilt tradisjonell iransk musikk til forestillingen, ble dansen for moderne, noe som gjorde forestillingen litt ujevn etter min mening. Forestillingen hadde kraft og estetikk, men manglet den umiddelbare magien og varmen som hadde gjort matretten  og historiefortellingen så minneverdig.

En unik, men ujevn opplevelse

Etter danseforestillingen ble det servert te og dadler, og kvelden landet veldig mykt. Fra det intime måltidet, gjennom historier og musikk, til dansen og avslutningen, føltes hele opplevelsen som en velskapt reise gjennom smak og følelser. Det var ingen distraksjoner, ingen overflødig dekor – bare Sharifi, stuen hans, og oss som fikk ta del i en unik opplevelse.

For meg var maten, musikken og den varme atmosfæren definitivt kveldens høydepunkt, mens danseforestillingen føltes litt som et kraftfullt, men litt ujevnt tillegg. Maten vi ble servert i forkant av forestillingen var nøye komponert og smakte av omsorg, tid og presisjon. Musikkinnslaget som fulgte etter vi spiste, var spennende, men effektivt, og ga en elegant overgang til den kommende forestillingen. Atmosfæren Hooman skapte, denne kombinasjonen av varme, historier og musikk, gjorde at man følte seg både sett og invitert inn i en slags personlig kjerne, noe som sjelden oppleves i tradisjonelle scenerom eller restauranter.