Essay: Et kvinnesyn fordreid til det gjenkjennelige

Nysirkusforestillingen “The Shedding” viser et makabert bilde av dagens samfunn og utforsker hvor langt man kan være villig til å gå for andre. Hvor langt er man villig til å bøye og brette seg selv, for å bli elsket?

Under Sirkuslandsbyen i Torshovparken, der jeg selv jobbet i cafeen, spilte The Shedding tidligere i høst og skal spille igjen i forbindelse med MERGE nysirkusfestival 15. november. Forestillingen er av og med Elise Bjerkelund Reine, en norsk nysirkusartist bosatt i Danmark, og tar et oppgjør med dagens kvinnesyn. 

Et hjem

I store deler av min oppvekst har de få helgene i Sirkuslandsbyen vært de jeg ser mest frem til i løpet av året. Det har vært de som har gjort resten av året vært å komme seg igjennom – selv i senere år, der de også har vært de mest slitsomme. Det begynte med at jeg bare var med pappa på jobb, men siden har Sirkuslandsbyen blitt til min egen arbeidsplass og fristed. Et sted jeg er omringet av gode venner selv om det kanskje er første og siste gang man møtes. Selv om Sirkuslandsbyen for mange slutter når sceneteppet senkes, er det for meg da den starter. Det er kveldene rundt bålet, frokosten rundt kjøkkenbordet eller utenfor caravanen og de korte samtalene mellom slagene jeg husker best. På sett og vis er det mellom teltene, sammen med sirkusartistene og i lukten av popcornet jeg er vokst opp. Det er her “hjem” er. 

Møtet mellom dans og teater

I løpet av de årene jeg har vært i Sirkuslandsbyen, har jeg fått muligheten til å møte mennesker fra hele verden og å se utallige fantastiske forestillinger. Alt fra mer teaterrettet nysirkus som La Sagrada Familia, til forestillinger hovedsakelig rotet i en disiplin som Une partie de Soi og ikke minst den årlige kabareten med en miks av alt mulig og høydepunktet hvert år. 

En forestilling jeg husker spesielt godt er As a Tiger in the Jungle som spilte i Sirkuslandsbyen i 2018 og 2022. Forestillingen handler om opplevelsene til to av artistene, Renu Ghalan Tamang og Aman Tamang, som ble solgt til et sirkus da de var barn. Jeg tror jeg husker denne spesielt godt fordi frem til da hadde sirkus for meg bare betydd frihet, jeg hadde ikke tenkt over at det ikke nødvendigvis alltid er slik. Det imponerte meg at Renu og Aman, til tross for sine bakgrunner, valgte å fortsette med sirkus og skape et trygt miljø for store og små i Nepals første nysirkus, Circus Kathmandu. I As a Tiger in the Jungle blander de sirkus og teater og skaper en sterk forestilling, med en tragisk historie, men som heldigvis ender godt for Renu og Aman. 

Nysirkus kan beskrives som et møte mellom dans og teater, men med sirkus som grunndisiplin. Jeg tror en av tingene som interesserer meg mest med nysirkus er at det er en møteplass som gir rom for frihet og kreativitet. Et sted der alt er lov. Der man både kan trosse naturkreftene og der det ser ut til å ikke finnes kroppslige begrensninger. Man kan bøye, tøye og strekke kroppen til de mest utrolige lengder, men hvor langt er for langt? Hvor langt er man villig til å bøye og brette seg selv for andre?

Menns fantasier

I mange tiår har kvinner bøyd og brettet seg for å passe inn i malen “den ideelle kvinnekroppen”, som ser ut til å endres hver uke. De har strukket og vridd seg for å tilfredsstille menns fantasier uten å tenke på egen kropp eller helse. Menn har utnyttet kvinners frykt for å ikke passe inn eller bli likt og når de ikke lenger oppfyller krav og ønsker er det ingen grenser for hva menn er villig til å gjøre. 

Ifølge VG ble det i 2024 utført 8 partnerdrap der alle ofrene var kvinner. I tillegg er det i skrivende stund 3 som har blitt drept så langt i år i samme kategori. Er det hit man har kommet? Er dette blitt normalen? Er dette verden jeg skal leve i?

Kvinner har gjennom historien blitt behandlet som undermennesker, ikke verdt nok til å ha verken jobb, stemmerett eller rett og slett å leve, viser det seg. Mange kvinner blir en levende boksesekk for menns aggresjon som tar i mot hvert slag, spark og knivstikk med et smil, fordi er det ikke det man skal? Er det ikke derfor kvinner er til? 

Kvinner bøyer seg etter menns behov. Snirkler og snur seg. Gjør det de blir befalt. 

Dette legger grunnen for nysirkusforestillingen The Shedding der Elise Reine står i hovedrollen.

En begravd kvinne

Det første som møter meg når jeg går inn teltåpningen for å se The Shedding er en halvnaken kvinne delvis begravd i jord. Scenen er mørk og man kan så vidt skimte henne, men hun er ikke til å unngå. Hun ser forlatt ut, som om hun er blitt kastet som søppel i en grøft. Eller prøvd å bli begravet, men at gjerningsmennene har hatt det travelt og ikke tatt seg bryet med å gjøre jobben ferdig. Dette er begynnelsen på en forestilling som paralyserte meg fra start til slutt, som fremdeles gnager på innsiden av hodet mitt og som enda ikke har sluppet klørne fra kroppen min. 

Opp fra jorden kravler en kvinne, som om hun etter døden vil fortelle sin egen historie. Historien hun nekter at skal dø sammen med henne. 

Forestillingen tar for seg et kvinnesyn der kvinner ikke er mer enn objekter som kan brukes som man måtte ønske og deretter kastes når man er ferdig med det eller om det ikke skulle leve opp til forventningene eller gjøre som man vil. 

Etter at Reine har krabbet opp av jorden som begravet henne tar hun tak i trapesen som henger som et ankerpunkt midt på scenen. Bevegelsene hennes er sakte, og rumlingen fra høyttalere har stilnet. Alt som kan høres er Reines bevegelser og regnets tromming på teltduken. Dette skiller trapessekvensen fra de fleste andre trapesnummer. Der andre har høy musikk, er det her helt stille, bortsett fra rytmen fra regnet. Der andre gjør raske bevegelser og lener seg på applaus, er Reines bevegelser rolige, kontrollerte og har ingen applaus å gjemme seg bak. Selvsikkerheten lyser fra hver bevegelse. Elise Reine har vært i sirkusmiljøet i mange år og er for veteran å regne i dag, noe denne forestillingen viser. Hun bøyer, snirkler og vrir seg og både bakken og luften er hennes. 

“I’m the snake woman, the slug”

Det er ikke bare kvinner som er vant til å bøye seg etter andre. Sirkusartister er avhengig av jobb for å overleve, og kan føle seg nødt til å ta jobber som tøyer deres egne grenser.

The Shedding handler også om seksualiseringen av sirkusartisten og spesielt slangemennesket, noe Reine selv er. Det er forventet at utøverne går i klær som så vidt dekker kroppene deres, og det er på en måte jobben deres å bøye, brette og strekke seg selv til publikums store fornøyelse. Hvordan Reine snirkler og vrir seg blir en representasjon av hvordan kvinner og slangemennesker blir fremstilt og seksualisert i media, på scenen og på gata. Hvordan de aldri får fred, men eksisterer kun for publikums og menns nytelse.

Et eksempel er i en sekvens der hun gjør samme rutine tre ganger. Den første gangen har hun på seg et grønt skjørt, med en matchende bluse. Den andre gangen er hun bare i trusa. Den tredje gangen er hun helt naken midt på scenen. Hun gjør de samme bevegelsene som de to første gangene. Den samme rutinen. Jeg tolket dette som et bilde på hvordan kvinner blir avkledd, enten ufrivillig av andre eller av følelsen av at de er nødt.

Flere av bevegelsene som blir utført i forestillingen har jeg aldri sett før. For eksempel når hun henger fra trapesen med hele kroppsvekten i hennes egne fingertupper. Hun vrenger seg selv til armene ikke går lenger. Så, mens publikum ser på, sklir skuldrene hennes tilbake på plass og hun vrenger seg igjen på lignende vis som sist. Den tekniske utførelsen i dette stykket er helt ekstraordinær. Hver bevegelse hun gjør kunne vært høydepunktet i hvilken som helst annen forestilling, men i denne kommer høydepunkt etter høydepunkt og avsluttes i et blodbad som drukner publikum i egne tanker og følelser snurret rundt en farlig verden og en dagsaktuell forestilling. 

Et blodbad pakket inn i plastikk

The Shedding avsluttes med at  Elise Reine smører seg inn i blod mens musikken brøler fra høyttalerne. Forestillingen utforsker hvor langt noen kvinner kan være villig til å gå for å oppnå en form for nærhet og kjærlighet. Som om smerte er en billig pris å betale for å føle seg elsket. Som om det er et uunngåelig utfall.

Lyset slukkes. Når det kommer på igjen blinker det og publikum kan se en blodig Reine pakket inn i plast. Hun bøyde og brettet seg for vår alles fornøyelse, helt til hun knakk.  

Elise Bjerkelund Reine tvinger publikum til å se på et av mange problemer vi står i, i dag. Et foreldet og nedslitt kvinnesyn som ikke burde være aktuelt i dag, men som dessverre er mer aktuelt enn man skulle trodd. På FNs statistikk for likestilling, som ikke tar for seg vold mot kvinner, ligger Norge på 2. plass bak Danmark fordi vi er et av de mest likestillte landene i verden. Jeg hadde derfor håpet og forventet at dette også ble reflektert på partnerdraps-statistikken. Norges samfunn er urettferdig balansert og vil fortsette å være slik så lenge vi ikke anerkjenner at det ikke er likestilt på alle områder. Så lenge vi fortsetter å leve i den lille norske bobla vår, der alt fremstår fint og flott og likestilt, vil ikke endringer bli gjort. The Shedding konfronterer publikum med blodet som drypper fra likestillingsstatistikken og tvinger en farlig mentalitet blant noen menn frem i scenelyset og ut på scenen, der kvinners egne interesser er byttet ut med menns behov og ønsker.