En god smak av Shakespeare

Jeg er ingen fan av “Romeo og Julie”, men synes den ble både magisk og vakker i Tigerstadsteatrets versjon i Sofienberg kirke.

Det var mørkt utenfor Sofienberg kirke i Oslo sentrum, men det var satt opp fakler så man fant fram. Utenfor sto det en van med navnet Tigerstadteateret. Jeg ble møtt i gangen med et valg, Montague eller Capulet? Ved inngangen til Capulet var det to skuespillere som veivet meg mot dem. En av dem introduserte seg som Tybalt, fetteren til Julie. Vi gikk videre og ble møtt av faren til Julie, som viste oss tegnet for Capulet og ba oss vise fingeren hver gang noen fra Montague kom på scenen. Gangen var laget av stoff som hang over oss og ga illusjonen av at taket var mye lavere enn det egentlig var. Vi tok av oss skoene og gikk inn i salen. Vi skal se “Romeo + Julie” av Tigerstadsteatret og SPKRBOX. Jeg likte forestillingen godt, og kan anbefale den til alle. Den ble nesten magisk inne i Sofienberg kirke. 

Kjærlighet og arroganse

Stykket starter med en slåsskamp mellom Montague og Capulet, der de har blandet kamp og dans, noe som får den til å se levende ut. Ordføreren kommer og beordrer Capulet og Montague til å skvære opp og avslutte den tåpelige krigen mellom dem. De har ingen grunn til å hate hverandre så høyt. Vi møter Romeo, en ung gutt fra Montague som ikke er interessert i å kjempe, men vil heller skrive dikt og lese. Fetteren til Romeo vil ha ham med på maskeradefest, men denne festen er hos Capulet og han nøler. Han ville ikke starte en ny krangel og gi dem en grunn for å kjempe, men blir dratt med likevel. Julie er en ung, snill og vakker kvinne – og datteren til herr Capulet. Herr og fru Capulet vil at hun skal gifte seg med prinsen fra et mektig land, Prins Paris. De kler Julie i de vakreste klær med gull og roser for å vise henne frem på festen. 

Hos Capulet er det fest! Modeller i fine antrekk går opp og ned scenen som om det var moteshow og herr Capulet synger det i gang. Det er dans, moro og musikk. Capulet er dandert i flotte fjærdrakter og hvite masker. Det gir en følelse av at de er bedre enn oss andre, det er nesten ukomfortabelt. Jeg angrer litt på at jeg valgte Capulet. Gjennom forestillingen viser Capuletfamilien en arrogant og selvhøytidelig holdning jeg ikke tåler. Det kan være fordi jeg ser meg selv litt i det, men det er ikke den holdningen jeg ønsker å ha.  Romeo og Julie møter hverandre, lyset står bare på de to, øynene deres møtes. De ser hverandre, og ikke bare utseende, de ser hverandres indre. Det vonde og det gode, og de elsker det. De faller fort for hverandre mens de danser. De blir dratt fra hverandre av vennene, men hjertet blir igjen. På kvelden møtes de igjen, utenfor Capulet sine murer. De erklærer sin kjærlighet for hverandre og bestemmer seg for å gifte seg kvelden etter. 

Dårlig kommunikasjon mellom kjærester

Jeg har ikke et sterkt forhold til den originale teksten som Shakespeare har skrevet. Jeg ser på den som et idiotisk og dumt eventyr med dårlig kommunikasjon mellom kjærester. Det er nok både fordi jeg mener den er usannsynlig, et eventyr diktet opp for å gi håp i en dyster tid hvor man måtte følge lover og regler om hvilke farger man kunne ha på klærne. For meg er det om to rebelske ungdommer som blir forelsket i ideen av å flykte med noen foreldrene ikke aksepterer. Nå er nok jeg litt kjedelig og kynisk. Men jeg likte denne versjonen veldig godt! Jeg koste meg med kostymene og scenografien. De hemmelige gangene rundt om på scenen var gøy å følge med på, fordi man visste aldri hvor skuespillerne skulle dukke opp fra. Med breakdance og hiphop ga dette et moderne preg på stykket, uten å ødelegge historien. Kostymene, med sandaler og minikjoler på Montague og himmelblå dresser på Capulet, viste tydelig forskjell på hvordan de ulike husene så på seg selv. Capulet var en mer tradisjonell adelsfamilie med hvite kåper og kjoler, mens Montague var mer moderne. Forestillingen var umoderne og moderne samtidig. Fortellingen var en gang unik, men nå er det en klisje.