Advarsel: Sagflis kan forekomme

Sawdust Symphony skaper sirkus der det hverdagslige og det absurde sklir over i hverandre, og der kreativiteten ikke finner grenser.

På Nøtterøy Kulturhus spilles forestillingen Sawdust Symphony i slutten av februar for siste gang på sin skandinaviske turné. Forestillingen er en absurd og vakker nysirkusforestilling, som på scenen kombinerer kroppskontrollen man trenger i nysirkus og gleden av å skape man finner i tømmerfaget. Forestillingen tar utgangspunkt i materialer man kan finne på en byggeplass eller ved skapelsen av nye rekvisitter, som hammer, spiker, plank, trelim og sagflis – masse, masse sagflis. Tradisjonelle sirkusrekvisitter som sjongleringsballer, tissue og diablo er ikke å se. 

Spikersymfoni

Til lyden av stillhet går David Eisele ned trappene i tribunen og opp på scenen, et opphøyd platå med parkettgulv, med en bøtte full av treklosser i hendene. Like etter følger Michael Zandl og deretter Kolja Huneck, men hans bøtte er uten plank. På scenen stresser de to førstnevnte med å spikre sammen treklossene så fort de greier mens Huneck forsiktig og sakte henter noen klosser og begynner å smøre innholdet i bøtta på klossene for å feste dem sammen. Det kan godt hende de skildret stereotyper fra tømmerfaget, selv om jeg selv ikke har møtt disse. Men deres hektiske bevegelser i kontrast med Huneck sine langsomme var morsomme for de aller fleste i salen, og karakterer jeg tror de fleste kan kjenne igjen både på og av scenen. I sirkusverdenen finner man også arketyper for å lage en fullkommen forestilling: den elegante, den dyktige og den rare, noe som vi også finner i Sawdust Symphony.

Et morsomt og praktisk virkemiddel i forestillingen er hvordan scenen er bygd. Det er en forhøyning, med et tregulv på toppen. I dette tregulvet er det ulike luker, og med tanke på at rommet under scenen blir en slags “backstage”, fungerer lukene som inn- og utganger til og fra scenen. Dette bidrar til morsomme øyeblikk der utøverne forsvinner ned i scenen eller plutselig spretter opp. Det er også tilfeller der bare et hode eller en hånd stikker opp av gulvet. I en av scenene stiger også spiker opp av scenegulvet i takt med musikken som strømmer fra høyttalerne, en slags spikersymfoni.

Destruksjon og kreasjon

I andre scene stiger Eisele opp på scenen gjennom en av de mange lukene med en dreiemaskin. Han tar på seg briller, finner fram utstyr og begynner å bearbeide et trestykke. Advarselen om forekomster av sagflis blir fort en realitet. Sagflisen spruter mens treverket blir formet. Som en absurd avbrytelse av den merkelig normale handlingen kaster Kolja Huneck seg opp av en av de andre lukene i scenen og lander pladask, dynket i noe som kan minne om trelim. Mens Eisele samler sammen tingene sine i hui og hast og forsvinner under scenen igjen, kaver Huneck seg mot en bøtte med samme innhold som han selv er dynket i.

Gjennom akten smører han seg inn i stadig mer trelim mens det over høyttalerne kan høres en stemme som hvisker om destruksjon og kreasjon. Figuren som beveger seg på scenen, kombinert med den foruroligende hviskingen, minner om et performancekunstverk kalt Transfiguration av Olivier de Sagazan fra 1998. I dette stykket former, eller rettere sagt deformer, de Sagazan seg til forstyrrende skapninger ved hjelp av leire. Det starter med en man i dress og slips, som sakte begynner å smøre leire i ansiktet, men det utvikler seg fort til en nærmest manisk besettelse. I likhet med Transfiguration, svekkes grensene mellom skaperen og dens skapelse. Skaperen selv blir skapelsen. Dette står også i samsvar med hviskingen over høyttalerne, balansen mellom kreasjon og destruksjon. Hvor går grensen mellom å skape og ødelegge både naturen og seg selv. Tilbake til scenen ved Nøtterøy Kulturhus balanserer Huneck et sirkelsagblad på underarmen, mens det daler sagflis fra hånden hans, stemmen over høytalleren hvisker noe i retting av “Cutting my wrists. Pain”. Sagfliset blir som treets blod, mens skaperen balanserer mellom vett og galskap, kreasjon og destruksjon. Huneck ender til slutt opp med sitt eget hodet sittende fast i bøtta som inneholder trelimet. Mens han holder tak i kanten, løfter han beina sakte og kontrollert. Han synker lenger ned i den lille bøtta. Lenger og lenger. Til slutt forsvinner også føttene hans.

Essensen av nysirkus

På motsatt side av scenen har et hode dukket opp og Zandl stiger opp med ikke bare én, to eller tre hammere, men fem. Det utvikler seg til et moderne sjongleringsnummer, som nesten ikke inneholder noen vanlige sjongleringsmønstre som “Cascade” eller “Shower”, der man kaster rekvisittene enten i kryss eller i sirkel og tar dem i mot igjen med motsatt hånd, men heller en måte å bevege sjongleringsrekvisittene på som nærmest er hypnotiserende. 

I min verden er det dette nysirkus dreier seg om. Å se sirkus i det som ved første øyekast virker så lite sirkus som man får det, eller rett og slett hverdagslig og kjedelig. Å bruke gjenstander vi alle har sett før, men som man kanskje ikke tenker over at for eksempel kan brukes til å sjonglere med. Kreativiteten som sprer seg fra det hverdagslige og siver inn i det absurde, det å se sirkus der andre ikke ser det, det å bevise at alt kan være sirkus. Dette er elementer jeg ofte ser i nysirkusforestillinger, og noe av det som også gjør det til nettopp nysirkus. Et annet eksempel er The Yelling Kitchen Prince, som gjennom sjonglering, musikk, gris, søl og flammeblåsing lager en pannekake til en i publikum, hvor alt av rekvisitter er hentet fra det lille reisekjøkkenet hans, som også fungerer som en slags scene. Selv om det å finne kreative løsninger på gamle sirkusdisipliner har blitt en relativt vanlig vinkling innen nysirkus, mener jeg at Sawdust Symphony utfører dette på en måte som virker unikt. Spesielt med tanke på hvordan de alle har hver sin karakter basert på elementer og karakterer fra både sirkus og tømmerfaget.

I siste scene regner det sagflis fra taket, Eisele surrer rundt og rundt i bakgrunnen, Huneck har rullet seg inn i alle sagflishaugene som har dukket opp på scenen og fyller både skjorte og lommer fulle, mens Zandl krabber rundt på gulvet med en trestubbe med en spiker i tredd over hodet. Han prøver å finne en hammer for å hamre den ned, men finner ingen som ikke er ødelagte. Til slutt prøver Huneck å forsvinne ned i scenegulvet, men skjorten er så full av sagflis at han ikke får plass og ender heller opp med å sitte fast; grådigheten i ekte levende live. Zandl finner endelig en minihammer og setter seg ved siden av Huneck, mens han hamrer spikeren på toppen av hodet sitt ned med den lille hammeren. Stående applaus runger i salen når lyset har senket seg og Huneck har blitt hjulpet opp av gulvet igjen. Virkelig en absurd og vakker scenekunstopplevelse, som jeg håper å få oppleve igjen.