Ufiltrerte menneskemøter kamufleres bak dataspill og gaming-karakterer

Tani Dibasey innoverer for scenen med den virtuelle verdenen i forestillingen “Fight”, men en humpete utførelse gjør at teateropplevelsen ikke når sitt fulle potensial.

Publikum blir gitt ansvaret for å sette i gang forestillingen på Det Norske Teateret, gjennom å velge hvem som er kveldens hovedrolle. Etter en kort introduksjon til de ulike karakterene, landet valget på Mette da jeg så den 16. mai. Resten av kvelden er det hennes historie, hennes “Fight!” som utspiller seg på scenen.

Skuespilleren bak Mettes grå parykk og store boksehansker er Ane Dahl Torp. I det siste har hun vært mye i media med tydelige meninger om skjermbruk i skolen og bekymring overfor dagens ungdom, eller “Gen Z” som man sier på Scene 3. Mettes holdninger kan minne om Torp sine, men i en småsprø, neonrosa og ganske ekstrem virkelighet. Akkurat en slik virkelighet som åpenbarer seg i teateret denne kvelden. 

I forestillingens alternative virkelighet deltar Mette i en turnering, utformet som et dataspill. Hun møter motstander etter motstander, og meier dem ned med ildkuler som fyker over et enormt lerret bak spill-karakterene. Scenerommet er ikke veldig stort, men den lille plassen blir utnyttet til det fulle med en bakvegg proppet full av store skjermer. Også et enmannsband har fått plass på scenen, med fengende musikk som bidrar til å sette stemningen. I tillegg står en green screen klar på siden. Herfra sendes hovedkarakterens høylytte pep-talk direkte på skjermene som omgir oss i publikum.

Spennende distraksjoner

Det første jeg tenker når forestillingen starter er at det vi skal se nå blir noe helt nytt. Dette førsteinntrykket vekker en nysgjerrighet i meg, og jeg blir raskt dratt inn i en gaming-verden der alt er større og kraftigere enn i virkeligheten. Det blir lett å akseptere at denne fremmede verdenen av neonlys og lydeffekter er den sceniske virkeligheten. Karakterene har store personligheter, slagord og egne superkrefter. Det hele fungerer som en slags avledning, eller en manipulasjon av publikum. Vi lever oss inn i den overdrevne virkeligheten, noe som gir et sterkt vendepunkt når historien tar seg opp og karakterenes maske faller.

Etter lange, actionfylte kamper brytes nemlig det etablerte formatet plutselig. Handlingen flyttes bak scenen, men på lerretet får publikum se en livestream av at Mette brått er hjemme. Her venter datteren Sasha, som trenger støtte fordi hun ikke har det bra på skolen. Mette ber henne snakke med vennene sine om dette, men Sasha har ikke venner, hun vil til psykologen.

Mette følger sine satte rammer, avfeier Sashas ønske og begir seg tilbake til turneringen. Damen med boksehansker har en slags forakt for datterens generasjon. Hun ydmyker Gen Z-ungdommen og kaller dem feige pingler med behov for en lærepenge. Likevel har Sashas ord påvirkning på Mette, slik et varsel om dårlig mental helse sannsynligvis vil vekke bekymring hos de aller fleste foreldre.

Tilbake i turneringen taper Mette for første gang på 150 år. Så kommer virkeligheten tilbake.

Avsløring og teatermagi

Utformingen av den blinkende verdenen der alt er mulig er smart. Den distraherer publikum, akkurat som i et dataspill. Dette bidrar til en enorm kontrast når musikken slutter, lyset slukkes og lerretet blir mørkt. Mette faller sammen på gulvet, mens de andre karakterene sniker seg ut på scenen. De setter seg rundt henne, og blir en del av publikum.

Rommet er dunkelt, kun opplyst av noen håndholdte lommelykter. Mette tar sakte av seg boksehanskene og den røde skinnjakken, mens Tani Dibasey forklarer at hun må endre holdningen sin for å komme seg vekk fra det mørke rommet hun har havnet i. Mette protesterer, men møter motstand fra karakterene i turneringen – kollegaene på teateret. Hun blir spurt ut om Sasha, om Gen Z, og om hennes Fight mot snøflak-generasjonen. Sakte avkles hele opplegget og fasaden faller. Bak Mette er Ane, skuespilleren. Snart blir det klart at diskusjonen på scenen er mellom Ane Dahl Torp, regissør Tani Dibasey og de andre skuespillerne. Det er ikke et manus, men virkelige tanker og spørsmål. Torp utfordres på sin personlige kamp og historie, som hun har dratt ut til det fulle i karakteren Mette.

Her skapes det magi i teateret. Premien for brøl, slåssing og sprø parykker er dette ufiltrerte menneskemøtet. Det er merkelig hvordan en mer eller mindre vanlig samtale blir sittende fast i tankene, slik den gjør etter forestillingen på scene 3. Her legges det opp til at hver publikummer selv skal oppdage at virkeligheten forandrer seg rett foran øynene deres. Bruddet på avtalen om hva som er sant, gjør at sannheten kommer som en utrolig overraskelse. Fiksjonslagene i forestillingen bytter om så elegant at det skaper tankespinn selv etter applausen. Dette gjør at man kan fortsette å spørre seg selv om hva som var ekte eller ikke ekte, uten å vite om det var din egen eller noen andres forståelse som var den riktige. En bestemt tolkning av forestillingens virkelighetsspill finnes ikke, kanskje er det heller denne undringen som er hele poenget.

Mangel på tillit til publikum

Dessverre virker det ikke som om Tani Dibasey har nok tro på hverken publikum eller sin egen forestilling. Ane Dahl Torp tar på seg masken igjen, og historien fortsetter når Mette går med på å sende Sasha til psykologen. På denne måten unnslipper hun mørket hun var fanget i, og den masete gaming-verdenen tar igjen plass på scenen. Etter dette er historien på vei mot slutten, men forestillingen tar en svært unødvendig omvei før den kan avsluttes. Her har jeg en høne å plukke med Herr Dibasey.

For når lyset kommer tilbake på scenen og lerretet igjen settes i sving, spilles det av en video foran Mette. Her får vi se Ane Dahl Torp og hele teamet bak «Fight!» i møter om karakteren og i et intervju om forestillingen. Som om vi ikke hadde skjønt det enda, blir publikum forklart at samtalen vi nettopp så var ekte. Dette grepet fjerner all magien som publikum nettopp har fått føle på. Straks mister rommet den dirrende følelsen av spenning og forundring rundt det vi akkurat fikk se. Publikum blir fratatt følelsen av å ha knekket koden, for det finnes ingen tillit til at vi har klart det. Det hele er en skuffende avslutning på en ellers ganske unik teateropplevelse.

I tillegg til dette vil jeg kritisere den underliggende trangsyntheten i «Fight!». I en forestilling som løfter frem det vakre med menneskemøtet, er det trist at det kun er én mening som er riktig. Å bli utfordret på sine tanker er viktig, og det er svært interessant å se Mette/Ane argumentere og kjempe for det hun mener. Det som derimot ikke er interessant er at de andre karakterenes felles mening om Sashas situasjon fremheves som den riktige, og at Mette tvinges til å føye seg etter dette. Scene 3 har blitt åpnet for å fremheve nye tanker og syn, som en motsats til de tradisjonelle institusjonsteatrene. Her burde uenighet og tankefrihet hylles, i stedet for at flertallets synspunkt blir den eneste fasiten.

Alt i alt var “Fight” på Det Norske Teateret en innovativ forestilling. Forestillingen er både aktuell og nytenkende og brakte et, for meg, nytt uttrykk til teaterscenen. Magien kom, magien gikk, men tankene spinner videre likevel.