Som et spøkelse som hjemsøker Palestina
Gjenferdet inn er en viktig forestilling om to land i en tilsynelatende evig konflikt, forkledd som et familiedrama.
Teater
Vakker, men forvirrende
«Kniven i ilden» på Riksteateret byr på en vakker visuell skildring av kvensk kultur og et liv på reise gjennom Nordkalotten. Kreftene i naturen og menneskene settes i sving på scenen, men dempes av tung, litterær scenetekst og dårlig tid.
En koselig, engasjerende og leken julestart
Jul med Prøysen og snekker Andersen kombinerer lekent skuespill, imponerende dukkeføring og publikumsinvolvering i en times juleglede som engasjerer både barn og «litt eldre barn».
Langt unna, men for nærme
Gaia Prestø Nielsen (18) liker grepene som er gjort med Les Miserables på Det Norske Teatret. Likevel blir hun ikke grepet.
En historie vi må høre: Når døden blir hverdag
Tobasi spilte med humor, sorg og raseri, og man ble dratt inn i historien når han fortalte den så levende. Alvoret over situasjonen ble tydelig, og man startet å stille spørsmålet «hva kunne de ha gjort i dag hvis de ikke levde under slike omstendigheter?»
Spennende historie og veldig kult fremført
Utenom skjermene på gulvet, ser klasserommet ut som et helt vanlig klasserom. Fortellerne har på seg hverdagslige klær og to av dem sitter blant oss på pultene. Det at forestillingen foregår i et vanlig klasserom får hele historien til å virke mye mer ekte og realistisk.
Glem manuset: Da kebabprat reddet teateret
Forestillingen får meg til å reflektere over hvor tydelig og viktig ansiktet er når man prater med noen, hva fordommer kan gjøre med en samtale og hvordan det at ingen ser deg påvirker hva du deler og ikke.
Imponerende fortellerkunst
I monologforestillingen «1969» reiser Kate Pendry gjennom nåtidens og barndommens London, på leting etter svar og forsoning. Publikum blir invitert med, men må jobbe for å henge på hele veien.
En visuell reise gjennom fantasi og virkelighet
Selv om "Den uendelege historia" er visuelt imponerende og har flere sterke sceniske øyeblikk, er det noen svakheter i regi og dramaturgi som ga meg følelsen av at stykket virkelig ble en «never-ending story», på godt og vondt, skriver Elianne Kvammen.
Hvem har tid til å engasjere seg i akkurat dette venneparet?
Fiona Åtland har sett Teater Leikhus sin forestilling Du betyr alle ordene og i denne kommentaren kaster hun et blikk på publikumsutvikling og teater i Norge generelt.