Oliver Hjertum Jarsve (15 år)

Encounters. Oslo av The Feminist Secret Society of Helsinki er en teateropplevelse som er et eksperiment. Konseptet er å la to voksne skuespillere gjenta alt som to usynlige tenåringer sier til hverandre. Før jeg så den, var jeg veldig skeptisk. Jeg trodde rett og slett det bare skulle bli kleint, eller at det rett og slett ikke ville funke. Hva om de to ungdommene ikke klikket?

Jeg tenkte det ville bli all risk no reward, men det funket overraskende bra. Starten var som forventet, litt famlende og ukomfortabel. Men det som gjorde at det snudde, var da ungdommene begynte å kødde og spøke sammen. Det ble spesielt morsomt da de begynte å snakke om mat. Hun ene var vegetarianer, og den andre elsket kebab. Den tøysete tonen gjorde samtalen lett og det ble enda bedre da de fant noe viktigere å snakke om. 

De båndet om strenge og utenlandske foreldre. Her ble det plutselig veldig ærlig og nært. Jo mer de fant tonen med hverandre, jo bedre ble det. Du fikk virkelig følelsen av at de fikk en connection og at vi ble litt kjent med dem. 

Det viktigste for meg var at dette føltes helt ekte. Mye av æren skal skuespillerne ha. De skulle bare gjenta ord, men de klarte ikke å skjule alt. Når den ene personen sa noe dumt eller morsomt, sleit skuespilleren. De smilte eller ristet på hodet. Disse små reaksjonene var helt avgjørende. De viste at det virkelig ikke var staget. Skuespillerne var like overrasket som oss over det som ble sagt.

Hvorfor ble samtalen så ærlig? Jeg tror det er på grunn av hvordan forestillingen er laget. Tenåringene kunne snakke helt fritt fordi de var anonyme. De slapp å sitte på scenen. Jeg synes skuespillerne var viktige for anonymiteten, det er ikke sikkert de hadde sagt det de sa om det ikke var for anonymiteten. Det ga dem frihet til å være sårbar.

Encounters. Oslo er et bevis på at teater kan være et skikkelig eksperiment, og at menneskelig kontakt kan oppstå på de rareste måter. Jeg trodde ikke det skulle funke, men det ble en utrolig kul og ekte opplevelse.

---

Veldig kult konsept

Av Synnøve Helene Hernæs (15 år)

Forestillingen Encounters som ble fremført 24.november på Black Box Theater er en improvisasjonsforestilling og et konsept laget av The Feminist Secret Society of Helsinki (FSSH).

Under forestillingen får vi være med på et ekte førstegangsmøte mellom to fremmede tenåringer. Tenåringene er skjult i hvert sitt rom og koblet til hver sin skuespiller på scenen via mikrofoner og ørepropper. Tenåringene hører ikke hverandre, men bare skuespilleren som representerer tenåringen de snakker med. På scenen står det to barkrakker og et høyt bord. På bordet står det to glass med vann og en vannmugge, og bak det er en rød gardin. Den ene damen har brune klær og støvletter. Den andre damen har på seg denim klær. Skuespillerne på scenen gjentar ord for ord det tenåringen de “spiller” sier. Samtalen starter litt og litt med et forsøk på å prøve å bli litt kjent, men det tar ikke lang tid før vi får et inntrykk av personligheten deres og hvor vidt forskjellige de er både som personer og hva de interesserer seg for. Samtalen utvikler seg gradvis fra en samtale som kan sammenlignes med en spørreundersøkelse til en mer intim og personlig samtale hvor de kommer inn på ulike temaer. For eksempel føler de begge at de rundt dem, som foreldre og venner, har for høye forventninger til dem. De føler også på usikkerhet om de tar valgene sine med tanke på hva de selv ønsker, eller hva andre ønsker. Religion og kultur er også en viktig del av samtalen deres og de kommer ofte tilbake til hvordan dette påvirker hverdagen og valgene de tar.

Mindre fordommer?

Hva skjer egentlig når to mennesker møtes for første gang uten å få se eller høre noe mer enn ordene deres. Fordommer er svært vanlig å ha når man møter noen for første gang. Det første du legger merke til er hva de har på seg, hvordan utseendet deres er og hvor gamle de er. I denne samtalen er det eneste tenåringen som hører hva skuespilleren som representerer den andre tenåringen sier. Dette gjør det vanskelig for dem å ha fordommer til hverandre, da de heller ikke har møtt hverandre.

Mer sårbarhet

Kroppsspråk er en viktig faktor i vår kommunikasjon, vi ser på ansiktsuttrykk om noen er glade, skuffet, sinte eller irriterte. Tenåringene ser hverandre ikke og får derfor ikke sett hverandres kroppsspråk. De får heller ikke sett hvordan de snakker med responderer på det de sier. Dette svekker kommunikasjonen mellom dem og det blir vanskeligere for dem å forstå hverandre. De hører heller ikke hverandres stemme, noe som er noe av det første man oppdager når man møter noen og som spiller en stor rolle i inntrykket man får av noen. På en annen side ble det sannsynligvis lettere for tenåringene å åpne seg opp og å prate uten så mye filter, da ingen så dem eller hørte stemmene til hverandre. Hadde samtalen vært annerledes hvis de fikk se hverandre eller hvis vi som publikum fikk se dem? Jeg tror det.

 Jeg synes samtalen virket ekte, selv om de vi så på scenen og som snakka, ikke var de som hadde samtalen på ekte. Det skapte en litt rar blanding av avstand og nærhet, da vi var veldig tett på samtalen, men samtidig langt unna. Forestillingen får meg til å reflektere over hvor tydelig og viktig ansiktet er når man prater med noen, hva fordommer kan gjøre med en samtale og hvordan det at ingen ser deg påvirker hva du deler og ikke. Forestillingen fikk meg også til å tenke på hvordan jeg hadde opplevd å være i samme situasjon. Jeg tror det å skulle ha en samtale med noen når det ytre er borte og det bare er ordene igjen, både hadde vært litt skummelt, men også befriende. Hvis personen jeg prater med ikke ser meg eller vet hvem jeg er, har personen ingen ting å mene eller tenke om meg før vi begynner å prate. Jeg tror jeg selv hadde klart å snakke mer uten filter enn når jeg snakker med noen ansikt til ansikt. Alt i alt synes jeg at dette er et veldig kult konsept og en bra forestilling som jeg anbefaler alle å se.

---

Improviserende kul forestilling  

av Wilma Grundetjern (15 år)

Forestillingen startet med en litt klein stemning mellom de to som snakket sammen. Begge var litt nervøse og usikre på hvilken retning samtalen skulle ta. I begynnelsen holdt de seg til enkle og litt rare spørsmål, som «Hva er favorittfargen din?», men etter hvert utviklet samtalen seg til å bli langt mer personlig og sårbar med familie, snakk og problemer.

Jeg synes skuespillerne var svært dyktige til å uttrykke følelser og til å vise hvordan stemningen endret seg når spørsmålene ble mer intime. De klarte også å formidle den kleine atmosfæren på en bra måte ut til publikum.

Det at personene snakket sammen gjennom andre, uten å ha møtt eller snakket med hverandre tidligere, gjorde opplevelsen både morsom og beroligende. Ingen visste hvem som faktisk satt og snakket, og nettopp derfor tror jeg de våget å dele så personlige tanker. Anonymiteten skapte en trygghet som åpnet for mer ærlige og intime samtaler.

Dynamikken mellom personene var ganske ulik, og nettopp det gjorde forestillingen morsommere og mer interessant. Hadde de vært enige om alt, tror jeg opplevelsen ville blitt langt mindre engasjerende. Konseptet var dessuten veldig unikt.

Det jeg likte best med forestillingen, var at karakterene var så forskjellige. De hadde lite til felles for eksempel at den ene personen var glad i kebab og den andre personen var vegetarianer, og det gjorde at stykket aldri ble kjedelig å følge med på. Samtidig opplevde jeg at de til tider ble værende for lenge i ett tema, og da mistet jeg litt av oppmerksomheten underveis og ikke helt klarte å følge med på samtalen.

Alt i alt likte jeg forestillingen veldig godt. Det var underholdende å se hvordan improvisasjon ble brukt, og jeg vil absolutt anbefale andre å oppleve den!