Et pustende rom

The Turn of The Screw på Den Norske Opera makter å få frem den foruroligende stemningen man finner i den over hundre år gamle novellen, samt gi den et friskt pust av aktualitet.

Benjamin Brittens kabinettopera The Turn of The Screw fra 1954 er basert på den gotiske skrekknovellen til Henry James fra 1898 med samme navn. I novellen møter vi en guvernante som får ansvaret for to tilsynelatende perfekte foreldreløse barn, Miles og Flora. Sammen med en rekke tjenere og husholdersken Mrs. Grose bor de i huset Bly. Tidlig i historien begynner ting å skurre. Guvernanten får et brev om at Miles har blitt kastet ut av skolen, selv så “perfekt” som han er; grunnen til utkastelsen står det ingenting om. Guvernanten oppdager også at de ikke er alene i huset Bly; gjenferdene til to avdøde ansatte ved huset (Peter Quint og Miss Jessel) ser ut til å prøve å komme i kontakt med barna, gjenferdene deres prøver å få barna med i ondskapsfulle planer. Guvernanten begynner å tvile på barnas uskyld, og hvilken rolle barna spiller i det hele.

Historien er vag på mange områder, er spøkelsene virkelige eller har guvernanten gått fra vettet? Hva er egentlig forholdet mellom Peter Quint, Miss Jessel og barna? Også hva som egentlig skjer og har skjedd, hva disse tidligere ansatte og barna gjør, og hva det grufulle er som får guvernanten til å føle at hun må beskytte barna, er usikkert.

Det er mye som går usagt som karakterene føler de ikke kan snakke åpent om. Kanskje det er nettopp dette fraværet av forklaring som får leserens eller seerens egne tanker til å snurre, som er det skumle ved det hele. At man rett og slett ikke vet helt sikkert, og omtrent som i et hørespill så er det i sitt eget hode at de grufulle mulighetene spinner videre.

Gjennom historien nevner ikke barna de to tidligere ansatte, selv om Mrs. Grose mener de fire var veldig nære. Heller ikke gjenferdene nevner de til tross for at guvernanten er helt sikker på at også barna ser dem. Barnas manipulative atferd kan tolkes som et speil på visse ledere som, med deres smil og karisma, dekker over en mørkere sannhet og der man ikke vet verken hvem eller hva man kan stole på. Når man blir fortalt at man ikke kan stole på sine egne øyne og dømmekraft, hva kan man egentlig stole på da?

‘Malo, malo’

Operaen har et relativt lite, synlig ensemble med et orkester på tretten musikere og seks sangere og skuespillere på scenen, samt fem statister. To av hovedrollene er Miles og Flora, angivelig to av de vanskeligste barnerollene innen opera. I oppsetningen jeg så ble disse spilt av Camilla Øfsthus (16) og Mikkel Bosrup Kvalbein Blyverket (13). Den tekniske utførelsen av de to sangerne er ekstraordinær og reflekteres i applausen som stiger når de to kommer frem side om side etter siste scene. I lydbildet er det også flettet inn, i tillegg til operaen, flere engelske barnesanger samt ‘Malo, malo’, en sang brukt for å lære latin, alle sunget av barna selv. Disse knepene får frem en virkelighetsnær forståelse av karakterene, både at det er som om vi kikker inn i livet deres, men minner publikum også på at Miles og Flora bare er barn, noe som gjør det faktum at de på sett og vis er to av skurkene enda mer forstyrrende.

Musikken til Britten er dramatisk og fyldig, og fyller en nesten fullsatt sal selv med et lite orkester. Musikken er en stor del av stykket og fremhever den faretruende stemningen og økende spenningen på scenen. Orkesteret spiller fra vi går inn i salen til stykket er ferdig, med få opphold underveis, og er dermed med på å dra publikum inn i historien og holde dem der. Også sangprestasjonene til utøverne er særdeles imponerende. Dette er noe av det som, i min mening, gjør forestillingen meget god. Noe annet som bidrar til dette inntrykket er scenografien.

Et levende, pustende rom

Scenografien på hovedscenen viser et lite, møblert rom i et gammelt, herskapelig hus. Rommet er lukket ved at skillet mellom rommet og scenen er dekket til med lysplater vendt mot publikum. Disse skjuler tekniske sceneelementer som lyskastere og riggepunkter, og bidrar dermed til en mer autentisk følelse av rommet. Som om det er der, i huset Bly, vi befinner oss og ikke på en scene som skal forestille Bly. Rommet er innredet med vegger, vinduer, tak og utsmykkede taklister. Vinduene er skitnet til, slik at man ikke ser klart gjennom dem og gir en naturlig kilde til et mykt lys. Dette virker også som de eneste lyskildene, bortsett fra lysplatene rundt scenen, noe som igjen bidrar til den autentiske følelsen av at det ikke er scenelys, men heller sollys og månelys som skinner gjennom vinduene og inn i rommet. I taket sitter det også fire vinduer som det ser ut til at det har falt ned blader på, rommet ser levende ut der det står på scenen. Som om det har levd et liv og fremdeles puster. 

Den utrolige scenografien, med lyset, fargene, og silhuettene, gir også et flott rom til de gode komposisjonene i de forskjellige scenene. Jeg greier rett og slett ikke stoppe å tenke på dem, drømme meg bort, selv lenge etter at sceneteppet har falt. De litt mer minimalistiske kostymene gir mer fokus til rommet bak dem og står til stil med når historien finner sted, nemlig på 1800-tallet.

På scenen blir et gjennomsiktig netting-forheng, en bobinett, brukt for å skille mellom de to rommene, ute og inne i huset. Men det blir også brukt som en slags illusjon jeg aldri har sett maken til, hvor det som foregår bak forhenget ser ut som utviskede minner eller spøkelser. 

“Master of frogs”

I forkant av Operaen leste jeg novellen til Henry James og oppdaget at det er flere små endringer som har blitt gjort i bearbeidingen fra novelle til opera, naturlig nok, men en av de jeg la mest merke til var bruken av frosker. I novellen fant jeg ikke frosker nevnt en eneste gang, mens i operaen ser det ut til å være et symbol på hvordan Miles snurrer alle rundt sin egen lillefinger. I en av de første scenene ser vi Miles og Flora kutte opp en død frosk, mens de voksne bak snakker om hvor fantastiske og perfekte de små barna er. Senere i andre akt sitter guvernanten alene ved et bord, snikende inn kommer tjenerne med froskemasker trukket over hodet og omringer henne. Bak henne går Miles forbi med den døde frosken i hendene. Dette er en interessant tolkning og bruk av symbolikk. Det får kanskje også frem barnas manipulerende evner litt mer slik det kommer frem i novellen, men der altså uten frosker.

Den foruroligende følelsen jeg fikk mens jeg leste novellen gjenspeiles i dystre, absurde scener som denne. Særlig i en scene hvor mørket omslutter de maskerte tjenerne – eller froske-skapningene, alt ettersom hvordan man ser det – og guvernanten. Lyset fra takvinduene velter svakt inn i rommet som månelys, froskene omringer guvernanten mens oljelampa gløder nytteløst i mørket og guvernanten melankolsk betrakter de maskerte tjenerne. Frykten er synlig i ansiktet hennes, men også nysgjerrigheten og vantro kan skimtes i trekkene hennes; «hvordan er jeg den eneste som legger merke til at ikke alt er som det skal?» Scenen beskriver hennes utmattelse og midlertidige lammelse i å gjøre noe som helst og kanskje reflekterer det også hvordan hun føler hun sakte forsvinner inn i galskap. 

Historien om Miles og Flora handler i mine øyne blant annet om det psykologiske overgrepet som blir utført på de små barna av de to avdøde ansatte, Peter Quint og Miss Jessle. Det virker som om de overtaler barna til å gjøre ting de egentlig ikke har lyst til, på en måte som spiller på deres tidligere forhold, mens de ansatte fremdeles var i live. Dette kommer også frem mot slutten av stykket hvor Miles i en tilståelse roper “Peter Quint, you devil!”. Dette er særlig virkningsfullt fordi det er den eneste gangen han nevner navnet til den avdøde ansatte. Dagens nyhetsbilde er fullt av historier og bilder av barn som har opplevd mer enn selv voksne burde og som blir eksponert for en stadig mørkere verden. Selv om både operaen og novellen er skrevet for mange tiår siden virker den like, om ikke mer, aktuell i dag. The Turn of The Screw er en visuelt og musikalsk utrolig forestilling som har brent seg fast bak øyelokkene mine, like mye som aktualiteten.