En slåsskamp med ord

Prima Facie er som å få en knyttneve i magen – men noe jeg likevel anbefaler på det sterkeste.

Advarsel – denne teksten inneholder beskrivelser av overgrep og kan være triggende for noen lesere.

Forestillingen starter før alle har kommet inn i salen. Scenen står skrått mot oss med den bakre delen satt opp. På scenen står det stabler av tynne puter satt sammen med tråd som etterligner papir. Det er to på scenen: En av dem bak et trommesett (Elisabeth Mørland Nesset), og én på selve scenen (Marie Kristine Hildonen), dansende frem og tilbake iført en dress. Når publikum har satt seg og roet seg ned begynner slagspilleren å øke tempoet og skuespilleren beveger seg til takten. Musikken blir stille og forestillingen har offisielt begynt. 

Vi er nå i en rettsal, og skuespilleren er en forsvarsadvokat. Hun er i kampmodus, lyset er på henne, salen er full av spenning. Alle skritt og bevegelser er fulle av selvsikkerhet uten tegn på nøling. Hun er her for å vinne. Spørsmålene kommer flytende og sterke, vitnet snubler over ordene sine og går i fella, Tess vant saken. Tess retter spørsmålene mot oss i publikum som om det var vi som var vitnet. Hun har ikke tapt en sak på 4 måneder. Senere drar Tess og kollegaene på fest, hvor den kjekke advokatkollegaen Julian prøver seg på Tess og de danser sammen i baren. 

Den gode stemningen forsvinner

Uka etter festen jobber både Julian og Tess sent på kontoret med papirarbeid. De ender opp med å knulle på kontoret, og avtaler etterpå å ta en drink sammen senere i uka. Tess og Julian drar til en japansk restaurant og bestiller både sake og vin. Stemningen er god: Tess føler seg fin i den nye kjolen og Julian er kjekk, snill og sjarmerende.

Etterpå tar de en Uber hjem til Tess. De kliner i baksetet og hun er spent. Følelsene koker når de kommer hjem til Tess, og de går til sengs. Det som starter som samtykkebasert sex endrer seg i løpet av natten. Når Tess har fått nok og er kvalm, vil ikke Julian lytte og det ender med en voldtekt.

Etter overgrepet sovner Julian i senga til Tess. Hun sniker seg ut av rommet og inn på badet og skrur på dusjen. Alt hun vil er å skrubbe vekk alt Julian har tatt på. Scenen tipper mer og stablene med puter faller ned. Lyset dempes og Tess føler seg alene og fortapt. Hva kan hun gjøre nå? Hun vet bedre enn de fleste at få voldtektsmenn blir straffet. 

Endrede roller

Plutselig finner hun seg i en situasjon hvor alt er snudd på hodet. I et forsøk på å rette opp en urett mot henne, ser hun systemet hun har jobbet for å opprettholde og beskytte rakne foran henne. Systemet som er designet med lover som skal beskytte, feiler når det kommer til å beskytte henne. Tess går i rettssak mot sin voldtektsmann og er for første gang offeret i en sak. Hun vet hva slags spørsmål de kommer til å stille, men likevel snubler hun i ordene sine. Tess tenker på alle mulige kriminelle og voldtektsmenn hun har hjulpet fri. Hvordan hun fikk offeret til å stille spørsmål om deres hukommelse og opplevelser. I mange år er det Tess som har stått på den vinnende side, det har vært henne salen har hørt og trodd på, denne gangen er hun usynlig. Utenom noen triste blikk er det ingen som står ved hennes side. Hun taper rettssaken og voldtektmannen blir frikjent. 

Etter forestillingen føltes det som om jeg har blitt slått i magen. Det var et sug i magen jeg ikke har hatt etter en forestilling på lenge. Jeg måtte stoppe opp for å puste og tenke på hva jeg hadde sett. Marie Kristine Hildonen som spiller Tess er en utrolig dyktig skuespiller som fikk meg til å føle det hun spiller i egen kropp. Når hun danset ville jeg være med, når hun skrek var jeg knust og når hun var tom er jeg borte, akkurat som om sjelen min var i et annet rom enn kroppen. Jeg ser det hun ser, uten at det er noen andre på scenen. Hildonen og Nesset, som spiller slagverk, har en kjemi som setter stemningen på scenen før noe er sagt. Musikken fører stemningen: om den er rolig eller full av nervøs spenning avgjøres av tempoet og lydnivået. I noen scener er musikken så høy at man ikke får med seg alt som blir sagt, men i andre scener er den så stille at man føler seg alene. 

Jeg anbefaler alle som er modne nok til å se den. Jeg hadde det så vondt i meg selv etterpå at alt jeg ville ha var en klem. Aldersgrensen er satt til 14 år, men jeg anbefaler den til de eldre enn 18. Den er sterk og vond å se på, men det er en historie som er viktig å vite om. Mange som har blitt voldtatt, ikke bare kvinner, blir ikke tatt seriøst i retten og mange som er tiltalt blir frikjent. Dette er en forestilling om hva som skjer rundt oss, men som vi ofte ikke får med oss.