Jeg husker/trå varsomt

Josefine R. Narverud så forestillingen Treework før sommeren. Treework ble beskrevet som en opera for trærne og menneskene og ble spilt i Østmarka utenfor Oslo. Forestillingen ga mye rom for egne tolkninger og tanker. Denne teksten er en respons som svarer på denne invitasjonen, skrevet delvis rett etter å ha sett Treework og delvis noen måneder senere.

Jeg innser mens jeg skriver dette hvor vanskelig det er å beskrive naturen. Hvordan den på sin naturlige uperfekte måte vrir seg unna alt som kan defineres; som gråe bokser og asfalt. Naturen gror, forandres, leves og oppleves i øyeblikket. Og er dermed ubeskrivelig i den forstand at det ikke er dødt, men levende. Og alltid i endring. 

Jeg husker myggspray på rundgang og lyden av grus.

Folkemengden, publikummet og forestillingens verter, beveger seg langs skogsstiene, rolig småprat går mellom dem, mens skogen vokser tettere. Roen senker seg over skuldrene mine og tankene flyr stille og fritt blant tretoppene. En kontrast til det travle bybildet vi nettopp hadde beveget oss fra, der ingen tanker kan leve frie. 

Vi nærmer oss. Utøverne har hvite kostymer og er derfor lette å få øye på der de sitter blant naturens grønne selv, i det vi finner plassene våre i lyngen. Mens utøverne ikke rører en muskel, sitter vi i publikum i stillhet og ser på trærne som puster i vinden. Evigheten.

Edvard Munch sa en gang at fra hans døde og råtnende kropp skulle blomster gro, at i dem er han evig. 

Årringene kveilet seg vei gjennom huden vår. Omringet oss med årene vi har overlevd. Som levende bevis på at vi fremdeles er. Og alltid vil være.

Utøvernes plutselig utbrudd i bevegelse er en nærmest respektløs kontrast til stillheten som omslutter oss. Stemmene deres er høye om timeplaner, middag, treningsrutiner, og noe på språk jeg ikke forstår. Ting som i øyeblikket virket helt uviktige. 

Naturen bevarer våre spor som arr. Bevarer våre hemmeligheter som det hviskes om i Tretoppene, under Mosen og i Lyngen. Naturen puster ut sine melodier inn i Evigheten. De samme melodiene som vi puster inn. Som en evig dans lever vi som bølgeslag langs svabergene. Som gir og tar, de er en del av oss som vi er en del av dem. Deres greiner strekker seg som blodårene i kroppene våre, i lungene våre som vi bruker til å puste den samme luften som trærne selv. 

Utøverne stilner. Deres bevegelser blir roligere og mer passende til omgivelsene. Naturlige opphøyninger blir scener og sollyset blir spotlighten. Stemmene deres harmoniserer med vinden.

Menneskets stemme skal vibrere i takt med skogens røst når den svaier i vinden, husker jeg at jeg tenkte mens jeg hørte stemmene deres mot trærnes bark.

Utøverne omringer det fallende treet midt over scenen. Melodiene har blitt klagesang mens de hedrer et tapt liv.

Vi må trå varsomt, tenkte jeg. En knekt grein er en sprukket åre. Et hogd tre, et kvalt menneske. 

Vi må trå varsomt, tenkte jeg. Veien må ikke bli for bred, for hvordan ellers vil de neste kunne gå seg vil for å finne veien som enda ikke er gått.

Vi må trå varsomt, tenkte jeg. Vi må kunne høre naturens klagesang og melodier, for hvordan ellers vil vi kunne gi tilbake det de har gitt til oss. Hvordan vil vi ellers kunne rette opp våre feil. 

Vi må trå varsomt. 

Tenker jeg.