Som å se en film

Før jeg våkner viser ungdommens usynlige kamper gjennom drømmer.

Før jeg våkner er en figurteaterforestilling som handler om en jente som heter Ayla (Maria Lingfors). Hun går i niende sammen med bestevenninnen Miriam, og har en kjæreste (Sindre Strand Offerdal) som går i tiende. Hjemme har hun en litt klossete, men likevel kjærlig far (Janne Starup Bønes). 

Stykket starter med at Ayla klatrer opp en vegg, og bak henne er det et monster som følger etter henne. Monsteret angriper Ayla, og hun hopper vekk akkurat i tide. Fra hoppet ser det ut som at hun faller i luften i sakte film før hun endelig treffer et hav og plutselig våkner fra drømmen. Dette monsteret fortsetter å plage henne de følgende nettene og gjør det vanskelig for Ayla å sove, men hun kan ikke være våken for alltid og slik fortsetter de hektiske nettene og slitsomme dagene.  

Forestillingen ble spilt på Lillestrøm kulturhus. Alle rekvisittene og skuespillerne var på scenen hele tiden. Rekvisittene var hovedsakelig noen bokser på hjul, som gjorde det enkelt og ofte veldig sømløst å endre på hvor vi var i historien. Utenom disse boksene var det ikke mye annet på scenen. Boksene hadde ulike “steder” på overflaten. De ble dyttet frem og tilbake avhengig av hvilken scene det var. En boks hadde en seng med nattlampe på seg som skulle være rommet til Ayla, en annen hadde to stoler, en pult og en vegg som skulle være klasserommet til Ayla og Miriam på skolen, en tredje hadde en liten gressplen med en lysstolpe, og mange andre bokser med mange andre “steder”. Boksene med den aktuelle scenen på toppen ble dyttet fremover i rommet, mens de andre lå lengre bak.

Når Ayla var i en drøm så kunne hun og andre folk i drømmen hoppe fra en boks til en annen. Jeg synes dette var en ganske god måte å gjenskape hvordan du i drømmer tenker at du bare må komme deg til et sted, og neste sekund så er du der. Det som gjorde overgangene fra stedene så sømløse var måten Ayla hoppet fra en boks til en annen boks mens hun hadde dialog med en annen karakter. Da dyttet skuespillerne den første boksen vekk og byttet den ut med den neste. Det var en veldig enkel måte å gjøre det på, men mye av tiden la jeg ikke engang merke til at de andre på scenen hadde byttet ut boksen før Ayla hoppet tilbake på den og vi dermed var på et nytt sted.

Da jeg først gikk inn i salen var jeg ganske begeistret siden dette var første gang jeg skulle se et figurteater og jeg gledet meg til å se hvordan det skulle bli. Det som kanskje var mest overraskende var hvor enkelt det var å sette seg inn i stykket. Jeg var på forhånd usikker på om jeg skulle klare å se bort ifra at det var dukker kontrollert av mennesker på scenen, istedenfor bare vanlige mennesker, men jeg ble positivt overrasket. Ikke lenge etter at stykket hadde startet hadde jeg nesten glemt det faktum at det var dukker. Det jeg tror bidro mest til dette var hvordan de beveget seg. Jeg forventet ikke at de som kontrollerte dukkene skulle kunne få dem til å bevege seg på en så menneskelig måte. Det føltes som å se en jevn stop-motion film der hver bevegelse hadde blitt beregnet. 

Noe annet som gjorde det enkelt å sette seg inn i historien, og spesielt sette seg inn i karakterene, var stemmeskuespillingen. I starten var det litt rart å høre ordene bli sagt av skuespillerne som førte dukkene, mens ansiktene til dukkene forble det samme, men etterhvert så tenkte jeg ikke noe over det. Igjen kommer det med menneskelige bevegelser. Kroppsspråket til mennesker sier ofte mer enn det ordene gjør, og igjennom hele stykket bevegde dukkene seg med like mange følelser som stemmen til skuespillerne hadde.  

Som ungdom selv, synes jeg det var veldig fint å se hvordan Før jeg våkner fanget ungdommens perspektiv og problemer, og hvordan det ble løst. Vi i publikum kunne se hva Ayla gikk gjennom i drømmene sine og kunne derfor enklere forstå handlingene hennes og se at sinnet hennes kom egentlig fra et sted av redsel, men det kunne ikke andre se eller forstå like godt. Faren til Ayla visste ikke hva som skjedde med henne, eller hva han skulle gjøre, men det stoppet han ikke fra å prøve å støtte datteren sin. Når Ayla ble sur på ham, svarte han ikke med mer sinne, men heller med forståelse og hjelp. Dette var muligens det jeg synes var det beste med forestillingen. Det er ikke alltid enkelt å se hva andre går gjennom, eller å se at de rundt en er i en prosess over hodet,  men det er det med å fortsatt prøve å forstå og hjelpe som er det viktigste i slike situasjoner. Det var en lignende situasjon med bestevenninnen Miriam. Da Ayla hadde fortalt Miriam om drømmene sine, tilbød hun å sove over slik at de kunne kjempe monsteret sammen.

Under stykket så synes jeg det var et par detaljer som manglet eller ble formidlet dårlig. En var da far ringte en psykolog som tidligere pleide å snakke med Ayla. Han ville sette opp en ny time etter drømmene startet. Dette ga meg et inntrykk at Ayla hadde gått gjennom noe lignende før. Siden en time hos psykologen ble satt opp tenkte jeg at hun skulle dukke opp slik at vi kunne muligens få litt av bakgrunnshistorien til Ayla, men det skjedde ikke. I stedet var det monsteret som hadde forkledd seg som psykologen i en drøm. Da følte jeg at psykologen bare ble introdusert slik at monsteret kunne late som å være henne i drømmen til Ayla. 

En annen ting var at jeg ikke syntes det var så tydelig at moren til Ayla hadde gått bort. Jeg føler det med at moren hadde gått bort hadde en usynlig innvirkning i historien som jeg ikke så før nærmere slutten av stykket. Det kunne ha forklart en del av farens rolle og oppførsel i stykket. Ofte følte jeg at han tråkket veldig forsiktig rundt Ayla og at de hadde et litt anstrengt forhold. Jeg trodde først at det kunne bare være et typisk forhold mellom en far og hans tenåringsdatter, men nå tenker jeg at det kan være at moren sin død var veldig vanskelig for dem begge og gjorde forholdet slik. Mot slutten av stykket dukket moren opp i den siste drømmen og ga den siste lille dytten Ayla trengte for å møte frykten hennes. Jeg tror det siste lille møtet de hadde var akkurat den avslutningen Ayla trengte før hun våkna.

Før jeg våkner, sender meldingen «å tørre å være modig, selv om man er redd». Gjennom stykket bygger Ayla mer og mer selvtillit. Når marerittene starter, er Ayla redd og omringet av mye frykt, men etterhvert som hun får hjelp og støtte fra de rundt seg, klarer hun å konfrontere frykten sin. Dette hadde et spesielt sterkt inntrykk på meg. Jeg synes det var en fin måte å vise at det er greit å være redd, men det er også greit å akseptere hjelp og støtte fra de rundt seg, og at det til slutt kan føre til at du klarer å være modig nok til å konfrontere frykten din.