Stille, men hysterisk

Noen synes kanskje forestillingen «Troll» er litt barnslig. Men jeg syntes det var gøy. Et teaterstykke trenger ikke noe budskap for å være bra.

Av Nathaniel Karstensen Hauger

«Troll» er en forestilling som ble spilt på Markedet for musikk og scenekunst ved Hjertnes kulturhus i Sandefjord. Den blir spilt av duoen Marie Kallevik og Anna Marie som klovner rundt på scenen og skaper godt med liv. Under denne forestillingen ble vi fortalt trollenes side av historien. Troll blir ofte beskrevet som farlige og skumle, men her fikk vi se en helt annen side av dem. Disse trollene var glade, morsomme og fjollete. 

Jeg satt fremst i det lille rommet. Det var lite lys hos oss, men en del sterke lys på scenen. Da alle hadde satt seg begynte de å spille musikken «No church in the wild». Og da kom to damer inn på scenen. De hadde på seg grønne tights og grønne genser, de hadde lange neser og oransje parykker. De sa ikke noe særlig, men de danset til musikken. Tempoet var raskt, men de bevegde armene sakte. Da de først pratet, var det med dyp stemme. Jeg opplevde dem som veldig glade, noe jeg også ble av å se på dem.

Noen synes kanskje forestillingen er litt barnslig fordi de tuller mye rundt. Men jeg syntes det likevel var gøy. Et teaterstykke trenger ikke noe budskap for å være bra. Og måten de inkluderte publikum på var veldig kult å se. Som når den ene skuespilleren gikk av scenen, helt frem mot oss i publikum og gikk fra person til person og kikka oss inn i øynene, det føltes som om hun kikka gjennom meg. Jeg fikk en følelse av at det kriblet litt i magen, og selv ønsker ikke jeg å måtte opp på scenen så jeg hadde en frykt for det. Det var noen som måtte opp på scenen, det så litt gøy ut og hun var skikkelig med på det, hun koste seg for hun måtte hjelpe den ene skuespilleren som hadde satt seg fast i en stol ut av den. Helt på slutten av forestillingen tok de inn spørsmål fra de i publikummet, noe som egentlig var litt koselig. 

Det var morsomt at det alltid skjedde noe, det var aldri kjedelig. De holdt et veldig høyt tempo gjennom hele forestillingen, og det var noe som gjorde at jeg fulgte med hele tiden. Men jeg synes egentlig at de likevel kunne hatt mer innhold med i forestillingen. Det var mye av det samme de gjorde om igjen, for eksempel når de pratet om scenografi, de pratet om det flere ganger. Det var liksom morsomt første gangen, men jo flere ganger de prater om det samme, jo mindre morsomt blir det. Showet kunne heller vært  litt lenger med litt mer nytt innhold. 

Likevel er «Troll» et veldig morsomt teaterstykke. Litt barnslig, men likevel synes jeg det er et fantastisk teaterstykke. Jeg synes den skal ha aldersgrense 13+ fordi det ikke er noe drøy humor. Alle rundt meg syntes dette var morsomt, og det samme kjente jeg.

Fra å være skeptisk til å ha latterkrampe

Å gå inn i et rom med en forventning om hvordan de neste 40 minuttene skal være, og så å gå ut igjen med en helt annen opplevelse, er en rar følelse. Sånn var det med «Troll». 

Av Lina Hammer Blix

Det som gjorde størst inntrykk på meg underveis i forestillingen var at skuespillerne på scenen klarte å fortelle en liten historie samtidig som de opprettholdt interessen til publikum gjennom latter og klovning. For eksempel da de var midt i å fortelle om trollets versjon av den kjente historien om Bukkene Bruse.  De holdt hele tiden fokus vendt mot publikum og inkluderte oss så mye som mulig. Det å sitte og bare se på kan være gøy, men å bli inkludert så mye som vi ble her, var noe helt eget. 

Hvis jeg skulle ha beskrevet forestillingen med ett ord så hadde jeg valgt klovning, noe som skuespillerne tydelig uttrykker at «Troll» skal sirkulere rundt. Skuespillerne Marie Kallevik Straume og Anna Marie Simonsen bygde hver del av forestillingen på humor og holdt humoren oppe gjennom hele forestillingen. Selv om de var midt i å fortelle en historie så gjorde de det med både fysisk og litt verbal klovning slik at latter fylte rommet fra alle kanter.

Forestillingen fant sted på en av de mindre scenene på Hjertnes under Markedet for Musikk og Scenekunst. Målgruppen var ungdom/voksen i en alder av 16-19 år. For å være helt ærlig så syntes jeg målgruppen var litt unødvendig høy. Jeg tror at alle ungdommer helt fra 13-årsalder og oppover kunne syntes denne forestillingen var gøyal. Jeg ser ingen grunn til at aldersgruppen skal være så høy. Det var ingen punkter i løpet av forestillingen hvor jeg tenkte at dette klarer ikke yngre ungdommer å se eller forstå. 

Før forestillingen var jeg litt usikker på hva jeg skulle forvente. Jeg visste at den hadde søkelys på «historiefortelling» og en «god dose tull», for jeg hadde lest hva forestillingen skulle handle om i forveien. Men jeg var likevel skeptisk til om humoren til forestillingen kom til å treffe meg. Jeg tenkte egentlig at humoren kanskje kom til å være litt «barnehagehumor», siden det tross alt handlet om troll. Men det gikk over all forventning. Så lenge jeg satt i rommet klarte jeg ikke å stoppe å le av alt det morsomme skuespillerne holdt på med scenen.

Noen kunne kanskje sagt at forestillingen var litt barnslig siden de repeterer ting mange ganger og at de bruker minimalt med ord og ekstremt mye kroppsspråk, men det syntes ikke jeg. Det at skuespillerne repeterer og bruker mer kroppsspråk enn ord bare er en del av sjarmen til forestillingen. Uten disse tingene hadde ikke forestillingen vært det samme.

Når jeg leste om hva troll skulle handle om i brosjyren både før og etter forestilling, så stod det at den skulle handle om fysisk komikk, historiefortelling, syndebukker, lange neser, klovning og en god dose tull. Alt dette var jo med på hver sin måte, men akkurat når det gjelder historiefortelling så synes den var litt svak. Jeg tror kanskje at historiefortellingen ble lagt litt i skyggen av all komikken. Hvis jeg skulle endra på en ting så hadde det nok vært det. Jeg ville kanskje lagt til et par minutter hvor det kunne ha vært søkelys på historiefortellingen i forestillingen. Noe som hadde vært helt greit og ikke gjort den for lang. Siden den tross alt bare varte i 40 korte minutter.

Det inntrykket jeg sitter med nå etter å ha sett “Troll” er at ting er kanskje ikke alltid sånn som du tror. Jeg gikk jo inn som sagt med en helt annen forventing enn når jeg gikk ut igjen. Troll overrasket meg på en positiv måte og jeg anbefaler alle å se den hvis du har mulighet.

Trollete morsomt 

Er du glad i å le? Eller har du ikke ledd på en stund? Da er dette noe for deg. Forestillingen «Troll» mestrer den hårfine balansen mellom å fortelle en viktig historie og få publikum til å dø av latter. 

Av Aurora Eftedal

Denne forestillingen ble spilt på Hjertnes kulturhus i Sandefjord under Markedet for musikk og scenekunst. Skuespillerne Marie Kallevik og Anna Marie Simonsen har spilt forestillingen «Troll» over 70 ganger i utlandet. Det syntes, for de var veldig trygge i rollene sine under hele forestillingen. 

Ifølge programmet er «Troll» beregnet for 16-19 år, og det passer på noen måter. Det er mye gjentagelse som jeg tror 14-åringer også kunne syntes var gøy, samtidig tror jeg ikke alle yngre barn hadde skjønt all humoren. For eksempel da de tok opp noen plakater på engelsk. Da gikk det litt fort. 

Forestillingen åpnet med de to trollene som kom løpende inn på scenen med grønne hettegensere, tights og en slags svart truse under. De hadde på seg lange trollneser og blonde parykker. Det ble umiddelbart latter i salen, og det satte stemningen med en gang. Skuespillerne kom hoppende inn på scenen mens de ropte «Sandefjord!!». Det fikk med til å føle meg inkludert. De hadde utrolig bra energi gjennom hele forestillingen, noe som ga alle i publikum et smil om munnen. 

Troll er en forestilling som ønsker å involvere publikum mest mulig. Skuespillerne både gikk rundt i salen og sto på scenen mens de stirret på deg som om de skulle stirre deg inn i sjelen. De hadde et stramt blikk når de så på deg. Det føltes ut som du hadde tatt noe fra dem eller hadde gjort noe feil.  

Stykket varte i 40 minutter. Det var en god tid å slutte på, for da hadde de tid til å ha en runde med spørsmål der de fortsatt var i rollene sine. Det var veldig gøy når publikum også kunne komme med innspill som skuespillerne måtte ta på sparket. 

Når det kommer til lyd og lys har jeg ikke noe å klage på. Det var god lyd gjennom hele konserten og mye lysskifte som gjorde at det ikke ble flatt eller kjedelig. Kostymene og scenografien var også viktig. Skuespillerne brukte scenografien aktivt ved å late som om de ikke visste at tingene på scenen var scenografi, men senere «fant» de det ut. Forestillingen ble spilt i en relativt liten sal som førte til at man føler seg nærmere og mer med.   

Det inntrykket jeg sitter med til slutt er et budskap om at man ikke trenger å ta seg selv så høytidelig. I et samfunn der det er mye press på ungdom og på å passe inn og være A4 viser disse at man ikke trenger det, det går fint å være litt rar, kanskje like rar som et troll? Det er viktig å ha noen forbilder, og jeg tror disse damene er noen prakteksemplarer.