Et loft, en kjeller og alle etasjene imellom

Lunsjpausen starter, og fire kvinner tar seg inn på et mørkt loft. Man hører skritt som går opp en trapp før døren åpnes og lys skinner inn. Publikum tas med inn i atmosfæren på loftet, og det er som om vi nå er der inne sammen med kvinnene. Det er et ganske intimt og lite rom vi blir transportert inn i. Midtparten av scenen er dekket av en duk som skaper en optisk illusjon om at rommet blir smalere jo lenger inn man kommer. Alt av scenografien på scenen blir aktivt brukt. Det er ikke bare stillestående effekter, men en bokhylle som kan bli til vinduer eller en kommode som kan bli til en eske som kan lukkes. Det er veldig deilig å se all tanken og alle detaljene som er lagt inn i alt som er på scenen, og at det blir aktivt brukt. Jeg sitter aldri igjen med et spørsmål om hvorfor noe var der. Alt blir svart på i løpet av de to 1-timers lange forestillingene. 

Veksler mellom presist og absurd

De to forestillingene Loftet og Kjelleren fremstår som to selvstendige verk, men deler en underliggende forbindelse. Forestillingene vises etter hverandre, med pause mellom. Selv om Kjelleren kan leses som en oppfølger til Loftet, står begge forestillingene stødig på egne ben, med hver sin stemning, rytme og fortellingslogikk. Begge er koreografert av Jo Strømgren, som har vært huskoreograf ved Den Norske Opera & Ballett siden 2013, og hans langvarige tilknytning merkes i hvordan verkene både utfordrer og spiller med institusjonens rammer. 

Strømgren er også kunstnerisk leder for Jo Strømgren Kompani, kjent for sitt særegne uttrykk der dans, teater og filmatiske virkemidler glir over i hverandre, og som har produsert disse to forestillingene.

I Loftet og Kjelleren kommer dette til uttrykk gjennom en koreografi som veksler mellom det presise og det absurde, det jordnære og det drømmeaktige. Selv om forestillingene kan oppleves uavhengig av hverandre, oppstår det en ekstra resonans når de sees i sammenheng, som to etasjer i samme psykologiske bygg, der det som hviskes øverst, får et mørkere ekko nedenfra.

Intrikat koreografi

Kvelden begynte i øverste etasje med Loftet, og vi kommer umiddelbart tett innpå hovedpersonen gjennom et selvmordsforsøk med pistol. Forsøket blir heldigvis stoppet av en komisk scene med tre kvinner som sakte, men sikkert kommer fram fra bak skap og hyller. Det er allerede her vi forstår humoren til Jo Strømgren, for det virker som om alle de tre kvinnene og hovedkarakteren har romantiske relasjoner til hverandre, noe som blir et gjennomgående tema i forestillingen for både humor, kjærlighet og krangel. Dette sees spesielt når en av de tre kvinnene tar på seg gifteringen sin igjen etter at det har blitt insinuert at de tre har ligget sammen.

Foto: Erik Berg

Tanken om å presse andre kvinner ned for å selv komme seg høyere opp i stigen blir fort presentert gjennom den utrolig intrikate koreografien til Jo Strømgren. Det er mye kroppskontakt mellom de fire kvinnene, og et gjennomgående trinn er dyttingen ned av hverandre eller å dytte bort den andre for å fremstå flinkere eller bedre selv. Det er bevegelser med mye kraft og intensjon bak seg, når danserne beveger seg så har de evnen til å flyte med myke, lette bevegelser, eller vise styrke, spesielt når de dytter hverandre ned. De intrikate trinnene i begge forestillingene er utrolig imponerende satt sammen, og danserenes evne til å huske alle trinnene og til å gjennomføre dem med en intens livlighet og teatralsk evne er ikke noe annet enn eventyrlig å se på.

Et annet fortryllende element i forestillingen er bruken av lys; det er alt fra store scenelys, til små elektriske kubbelys. Lyset hjelper til med å skape den utrolige gjennomføringen av effekten som suger publikum inn i både Loftet og Kjelleren. I likhet med scenografien blir også lyset veldig aktivt brukt; en lampe er ikke bare en lampe, men den kan være et spotlys for et dukketeater. Og danserne er ikke bare kunstneriske dansere, men de omarrangerer scenografi og håndterer lys på en koreografert måte som gjør endringene nesten umerkelige. Strømgren har en evne til å koreografere på en måte som gjør at alt man ser er den vakre dansen, og ikke de utallige sceneskiftene og ikke minst de utallige kostymeskiftene. Det er først litt inn i forestillingene at jeg merker at de har byttet kostyme 10 ganger allerede.

Vi drar fra Loftet etter et siste støt fra de fire kvinnene. Samme pistol som hovedkarakteren nesten skjøt seg selv med er nå rettet mot de tre andre kvinnene som er på knærne med henda på hodet. Pistolen glir sakte fram og tilbake over hodene deres. Pistolen er ikke bare rettet mot dem, men også mot oss. Hele seansen avbrytes av en av de tre kvinnene som trosser trusselen fra pistolen og reiser seg med hånden utstrakt, og publikum hører kuler som sakte men sikkert faller, en etter en. Pistolen var uladd. Det var aldri noen reell fare, bare en utfordring for å se om hovedkarakteren faktisk hadde skutt eller ikke. Denne handlingen setter et etisk søkelys på hele forestillingen. Selv om man aldri trenger å spørre seg selv om hvorfor noe skjer på scenen, på grunn av den utrolige detaljen lagt til grunn for hvert ledd av produksjonen, så satt jeg igjen med et mer reflekterende spørsmål om hva det vil si å være menneske, og “Hva gjør du når ingen andre ser på?” er spørsmålet som surrer i hodet mitt når pausens summing høres i salen.

Fra Loftet til Kjelleren etter pause

Pausen er over. Det er noen returnerende publikummere og noen helt nye publikummere i salen på Operaens Scene 2. Når man ser de to forestillingene rett etter hverandre, får man nok en helt annen opplevelse enn å se dem enkeltvis. For eksempel er likhetene i virkemidler og dansetrinn av og til veldig like, i tillegg til at det er de samme danserne og samme koreograf.

Som returnerende publikummer er det en deilig følelse av familiaritet som treffer i det jeg hører lyden av skritt i Kjelleren, som denne gangen går nedover trappen og ikke opp. Men før vi i det hele tatt får føle på det, hører vi grunnen til at hovedkarakteren kommer ned: Overdådig latter og uhørlig skråling fra mennene i overetasjen. Det virker som latteren stammer fra at en kvinne som prøver å diskutere med mennene, men at hun bare blir nedslått og tilsidesatt. Til slutt hører vi trinnene ned trappen og ser lyset fra døren som åpnes.

Foto: Jubal Battisti

Den ekstraordinære lysbruken følger oss inn i Kjelleren også. Idet hovedkarakteren kommer inn i kjelleren, blir et lite taklys dratt i og tent. Det er umiddelbart en annen stemning her nede enn der oppe på loftet. Det er et nakent lik midt på scenen som ligger bøyd på et undersøkelsesbord. Bak det er det en gjennomskinnelig plastikkjerm med blodsprut på. Og publikum kan skimte to flere lik. Det er en ganske grotesk scene. Vi er i et likhus, og kvinnen som tidligere diskuterte med mennene virker som om hun er den eneste ansatte. Humoren fra forrige forestilling dras ganske raskt inn når hovedkarakteren tar opp samme pistol som ble så aktivt brukt på Loftet. Latter over karakterens likhet i handling bryter ut i salen, og man må jo tro at de nye publikummerne stusset over hvorfor en pistol som blir pekt i taket er morsomt.

Rød tråd: Kvinner

Strømgren klarer å få fram humor i alle situasjoner, og det underbygger hans kommenterende koreografi. Begge forestillingene virker kommenterende på hva det vil si å være menneske, og hvordan alle mennesker er forskjellige med forskjellige historier, reaksjoner og følelser. Det er spesielt sentrert rundt temaer om hvordan det er å være kvinner, som publikummer og som kvinne, ble jeg forbauset over hvordan en mann klarte å fange mangfoldigheten av kvinne-opplevelsen. Fra Loftet kommer temaer som internalisert sexisme, homofili og kvinnehysteri fram gjennom stiliserte scener som er ment å gjøre inntrykk. Til Kjelleren hvor reisen går fra det indre i sinnet, til det ytre og historiske. Kjelleren er som en kommenterende reise gjennom tid og sted, hvor den røde tråden alltid er kvinner og deres plass i verden. 

Foto: Jubal Battisti

En spesielt utmerket sekvens skjer under Kjelleren når tre likbord blir dyttet sammen, og de fire danserne sakte men sikkert fremstiller en og en av de 12 apostlene. Vi ser først en fremstilling av Jesus med armene utstrakt, men det er først når resten av apostlene kommer på plass i sine stiliserte posisjoner, at vi skjønner at det er Leonardo da Vincis “Siste nattverd” som blir fremstilt. I lys av den tidligere kommenterende handlingen fremstår denne sekvensen som en kommentar til mangelen av kvinner i historiske øyeblikk og spesielt i religion. En lignende sekvens skjer mot slutten av Kjelleren, men nå har historien snudd; nå er kvinner en del av bildet, og i stedet for Jesus er det Jeanne d’Arc som fremstilles, med sverd holdt opp mot taket og klar for kamp.

Jeg må virkelig la tankene og opplevelsene synke etter å ha sett Loftet og Kjelleren. Det er en følelse av stolthet som sitter igjen, stolthet av å være kvinne, og jeg blir nesten stolt av hvor flinke danserne på scenen er. Det vi har sett har vært så tankemessig intimt at jeg føler at danserne nesten har blitt en forlengelse av hver av oss i publikum. Jeg tror det er mange i publikum , mann eller kvinne, ung eller gammel, som kan seg igjen i noe eller noen i de to timene vi satt i scene 2 på operaen. Det var en åndelig opplevelse som jeg gjerne hadde satt av langt flere timer til å se igjen.