av Synnøve Helene Hersnæs 

Ikke en sånn historie, er en ny teaterforestilling laget av Feil Teater. Både konsept, regi og historie er det Amanda Hedvig Strand, Vilde Johannessen og Sebastian Skytterud Myers som står bak. I tillegg er det de selv som spiller karakterene. Forestillingen er rettet mot ungdom mellom 14 og 18 år, men vises i utgangspunktet for 9. klassinger. Ikke en sånn historie er en fortelling om utenforskap, ungdom og det å bli radikalisert.

 Fremføringen foregår i et klasserom på Voldsløkka skole. Alle pultene er skjøvet inn mot veggen og stolene er fjernet. Publikum sitter på pultene langs veggen, i en slags hestesko rettet mot tavlen. Foran oss er det noen små skjermer. Utenom skjermene på gulvet, ser klasserommet ut som et helt vanlig klasserom. Fortellerne har på seg hverdagslige klær og to av dem sitter blant oss på pultene. Det at forestillingen foregår i et vanlig klasserom får hele historien til å virke mye mer ekte og realistisk. Det starter med at de forteller om historien vi skal høre og om at det skjedde i en klasse akkurat som denne.

 15 år gamle Leo blir banket opp etter skolen av tre gutter som skal ha vært vennene hans. Vi får vite at Leo lenge skal ha blitt utestengt av klassekameratene sine og at han ikke ble banket opp uten grunn. Leo er en smart og skoleflink gutt, men i det siste har han gjort det dårligere på skolen og gradvis fått lavere karakterer.

Kaja, læreren til Leo, prøver å finne ut hva som har skjedd og snakker med foreldrene til de som banket opp Leo. I tillegg snakker hun med Leos foreldre. Leos kamerater nekter å ha gjort noe og det blir vanskelig for læreren. Senere får vi vite at Leo skal ha sagt rasistiske og homofobiske ting i klassechatten. I tillegg har han sagt en rasistisk kommentar til Amir, den ene kameraten som banket han opp. Da Kaja tar opp dette med Leos foreldre, blir faren opprørt og nekter å tro på anklagene. Moren til Leo forteller om ting Leo tidligere har sagt, som at han er glad for at de har valgt «den tradisjonelle måten», at moren hans er hjemme på fulltid og lager mat, mens faren jobber.

På skjermene får vi se en samtale på nettet med «OdinRage». Profilen fremstår som en slags mentor for Leo som er opptatt av at Leo skal skjønne at «alle er imot han» og at de må stå sammen. Vi får senere innsyn i Leos internettlogg, hvor vi ser masse ekstremisme og voldelige videoer. På slutten av historien får Leo en melding av Amir som sier at han vil ordne opp. Han får også meldinger av «OdinRage», som sier at han bør «ta dem før de tar ham», eller noe lignende.

Den åpne slutten etterlater oss med tanker om hva Leo velger å gjøre. Jeg tenker at det er sannsynlig at Leo vil prøve å skade klassekameratene sine. Det er litt vanskelig å sette seg inn i hvordan Leo tenker da vi ikke får se eller vite spesielt mye fra hans side, men jeg synes det virker som om at Leo allerede er veldig påvirket av ekstremisme og at en melding fra Amir ikke er nok til å få han på rett spor.

 Fikk meg til å grøsse

Lyd, lys og rekvisitter er veldig bra gjennomført. I forestillingen får vi se et miniatyrhus som skal forestille Leos hus. De filmer med kamera inn i huset og vi får se innsiden av huset i vanlig størrelse på skjermene foran oss. Huset ser ut som et typisk hus og Leos rom ser ut som en gjennomsnittlig ungdomsgutt sitt soverom. På soverommet er det fotballstjerneplakater på veggen og gamingstol og setup. På skjermene ser vi også chatter mellom Leo og «OdinRage» og klipp av en figur som skal forestille Leo etter han ble banket opp. Figuren er blodig, uklar og ligger på bakken med ansiktet ned.

Når jeg så dette klippet grøsset jeg litt. Sammen med musikken ga det meg en ekkel følelse inni meg. Den samme følelsen fikk jeg også da internettloggen til Leo ble vist på skjermen.

Løsningen med miniatyrhuset og skjermen synes jeg funket svært bra. Noe annet jeg synes funket var hvordan skuespillerne fremførte historien. De hoppet fram og tilbake fra å spille rollene til å fortelle publikumet om hva som nå skjedde. Overgangene var bra gjennomført og det var god flyt i fremføringen. De inkluderte publikum i forestillingen og ga noen ganger lapper til publikum med noe de skulle si sånn at de ble karakterer i klasserommet til Leo. I tillegg var det en fra publikumet som fikk spille Aleksander, en av guttene som banket opp Leo. Aleksander skulle bare sitte å se ned i telefonen sin, imens Kaja snakket med moren hans om hendelsen.

Gjennomført prosess

Under produksjonen av forestillingen har Amanda Hedvig Strand, Vilde Johannessen og Sebastian Skytterud Myers, samarbeidet og vært i dialog med flere fagmiljøer som Dembra, Justis-og beredskapsdepartementet, HL-senteret, Dialogpilotene og Stiftelsen 10. august. Dette gjør det enda mer ekte og realistisk, underbygger troverdigheten til historien og gir oss et bilde av hvor gjennomført hele prosessen er.

 Viktig budskap

Jeg tenker at denne forestillingen er svært viktig og at den kan gjøre folk mer bevisst på hva radikalisering er og hva som kan føre til det. Forestillingen viser at radikalisering ikke nødvendigvis starter med ekstreme holdninger, men ofte med følelsen av å være utenfor, misforstått eller alene. Den forteller oss om viktigheten av at voksne følger med på endringer i hvordan ungdommene oppfører seg og om hvordan anonyme «mentorer» på nettet, som «OdinRage» kan utnytte usikkerheten til ungdommer. Dette var en bra forestilling som jeg anbefaler alle å se.

Viktig tema framført på en spennende måte

Av Helle Daae-Qvale

«Ikke en sånn historie» handler om 9. klassingen Leo. Historien begynner den dagen han blir banket opp på vei hjem fra skolen. Leo har ingen venner i klassen, men chatter med andre online, og faller fort ned i et kaninhull fullt av ekstremisme og nazisme. Vi finner ut at han har rasistiske holdninger og et dårlig kvinnesyn, og har blitt mobbet og utestengt av sine tidligere venner. Til slutt ender det opp med at vi ikke kommer frem til om Leo ønsker å ta hevn eller tilgi mobberne, og man må selv bestemme hvordan man vil at historien skal ende.

Historien blir fortalt gjennom mange forskjellige stemmer som lærere, foreldre og hver karakter har alltid noe nytt å tilføye til det som tidligere har blitt sagt. Jeg syntes dette var et interessant tema å ta opp, og det ble gjort på en kreativ og spennende måte. I motsetning til andre forestillinger blir denne spilt i et klasserom, av skuespillerne Amanda Hedvig Strand, Vilde Johannessen og Sebastian Skytterud Myers. De spiller alle de voksne karakterene.

Rekvisittene de bruker er blant annet et dukkehus, dette huset filmer de innsiden av, og kameraet tar opp vises på skjermer foran publikum. Publikum sitter enten på stoler eller oppå pulter skjøvet langs veggen. De tar også i bruk skuffer, skuffene brukes til forskjellige ting og blir flyttet rundt. De blir alt fra stoler til skoleskap.

Forestilling tar opp og diskuterer et viktig tema, spesielt i dagens samfunn hvor unge har tilgang til nesten alt på internett. Via utestenging, mobbing, og andre dårlige hendelser er det enkelt for mange unge, som Leo i forestillingen, å knytte seg til slike problematiske ideer om samfunnet. De forteller om dette temaet på en spennende og unik måte, hvor de blant annet lar publikum si replikker og dele sine tanker underveis. Jeg syntes dette var en interessant måte å formidle budskapet, og skuespillerne forteller historien på en levende måte.