Ærlig, rått, spytt og hysterisk latter

Hvem har makten til å holde en pasient værende på et sted en ikke vil være? Hvordan kan ord skape kaos, forvirring og frustrasjon? Dette er spørsmål som forestillingen Blue/Orange reiser.

Kan man manipulere en person inn i en lidelse? Hvor går grensen mellom omsorg og kontroll? Hvor mange tanker kan man borre inn i et forsvarsløst hode? Hvem er vi når alt som er igjen er andres tanker og meninger?

Blue/Orange er skrevet av Joe Penhall og er en forestilling som stiller seg kritisk til psykiatrien. Selv 25 år etter første oppsetning er den fremdeles aktuell. Regissør Terese Mungai-Foyn’s versjon, satt opp ved Oslo Nye Teater er moderne, og får frem de kritiske spørsmålene til verden rundt oss på en interessant og underholdene måte. Det er flere aspekter som gjør denne forestillingen spennende og ikke minst verdt å se.

Gjennom stykket blir vi kjent med en psykiatrisk pasient ved navn Christoffer. Han er tvangsinnlagt etter å ha blitt hentet av politiet og vi møter han etter 28 dager på sykehuset. Der har de funnet ut av at han insisterer på at appelsiner er blå og at Idi Amin, Ugandas diktator, er faren hans. Han jubler for at det er hans siste dag, mens psykiateren hans, Bruce ikke er like glad. Han mener Christoffer burde bli værende for å kunne bli ordentlig diagnostisert og få rett behandling før han møter på hverdagslivet igjen. For å kunne ta denne beslutningen kaller han inn overlegen, men overlegen har en annen oppfatning. Overlegen mener at det ikke er noe galt med Christoffer, tvert imot mener han at den beste medisinen er at han drar hjem igjen. Disse uenighetene fører til store konflikter som følger karakterene helt til siste slutt.

Første scene setter stemningen for hele stykket. Karakterer som minner om leger flakser rundt i bakgrunnen, mens Christoffer vaser rundt i forgrunnen med en stor oransje appelsin. Det virker som om Christoffer innbiller seg legenes oppførsel, at de gjennom hans øyne oppfører seg som fugler. Eller er det akkurat dette som skjer? Doktorene vet ikke hva de skal gjøre med pasienten, hvordan de skal hjelpe og de flyr derfor heller rundt som lederløse fugler. I bakgrunnen kan man se et forheng som blir dratt for og igjen. For og igjen. Som om doktorene flyr inn og ut, uten at noe forandres eller hjelper.

Publikumsfrieri på stramt budsjett

Oslo kommune vedtok i desember 2024 å redusere sin bevilgning til Oslo Nye Teater med 37 millioner kroner. Den minimale bruken av rekvisitter i Blue/Orange blir en påminnelse om dette, men det gir også mer fokus og rom til et trollbindende skuespill. Forestillingen er i tillegg et troverdig innblikk i psykiatrien, med lite støtte og minimalt med gjenstander som kan brukes til å skade seg selv eller andre. I taket henger det tynne lysrør som kan minne om sykehuslamper som gir et blålig, hvitt sykelig lys over de dystre scenene.

Kostymene er også minimalistiske, men de har greid, med et moderne blikk å blåse nytt liv i det 25 år gamle stykket. Med rosa parykk, sykehus-frakk-kjole og lakk blir karakterene noe helt annet enn de bildene jeg har sett fra andre iscenesettelser. For eksempel virket kostymene mer virkelighetsnære, med dress, slips og identifikasjonskort, i en oppsetning James Dacre regisserte ved Ustinov Studio i England i 2021.  I Terese Mungai-Foyn’s versjon blir karakterenes visuelle stil kanskje mer interessante for et mer nymotens publikum.

Virkemidler i en stadig sykere affære

Teaterstykket er fremført på engelsk, noe regissøren i et intervju publisert av Oslo Nye forklarer med at hun har ønsket å åpne for et større publikum. Ved enkelte scener derimot, skifter de to doktorene til norsk, mens pasienten Christoffer er den eneste som gjennom hele forestillingen bare snakker engelsk. Det virker som de to doktorene snakker norsk for å distansere seg eller heve seg over pasienten, et av mange virkemidler som fremhever maktspillet mellom karakterene. Bruken av norsk kan også tolkes som doktorenes «legespråk» som ikke pasienten (eller andre ikke-norsktalende) forstår, som om de også er pasienter på det psykiatriske sykehuset.

Det brukes i forestillingen flere lyder for å fremheve settingen. Det er alarmer som uler, forheng som blir dratt for og igjen og annen støy man kan finne på et psykiatrisk sykehus. Det blir også brukt musikk jeg ikke har hørt på teater før. Som en blanding av elektro pop, med et rikt, men kanskje noe forstyrrende lydbilde. Det virker som musikken ikke helt passer til settingen, som om den er malplassert som en tvangsinnlagt pasient. Som om man hele tiden blir avbrutt, men følger fremdeles intensiteten til scenen som fremhever situasjonen.

Prosjektor brukes også som et virkemiddel i Blue/Orange, for å fremheve forskjellige scener. I en av scenene virker det som om prosjektoren blir brukt for å illustrere at dagene går, der en fort-film-visning av skyer som beveger seg på himmelen vises på et forheng bak skuespillerne. Prosjektoren blir også brukt under en annen scene, der alt som skjer på scenen speiles på forhenget bak. Den eneste forskjellen er at hele bildet er svart/hvitt, kornete og forvrengt og det er vanskelig å se nøyaktig hva som skjer. Det er som om vi ser verdenen gjennom en pasients øyne.  

Både scenearbeiderne og «plass-utdelerne» ved teateret hadde legefrakker på seg da vi ankom teatersalen. Også stemmen som kalte oss ut til pause virket spesiallaget til stykket, noe som ga et helhetlig utrykk og en følelse av at vi i publikum ikke bare var publikum, men også pasienter ved mentalsykehuset Blue/Orange.

Maktkamper og mental utmattelse

Forestillingen setter søkelys på den mørke siden av psykiatrien, og særlig hvordan antall sengeplasser bestemmer hvor vidt en pasient får bli eller må dra. Den får særlig frem hvordan mangel på ordentlige protokoller fører til konflikter innad på sykehuset, som igjen fører til stressede pasienter som ikke vet hva som skal skje. Skal man bli eller dra? Kampen om pasientens tillit ruver over all fornuft. Hvem greier å hjernevaske pasienten til sitt tankesett, kjappest og best? Hvem har den største drillen? Hvem har mest makt?

Kampen mellom legene om makt over pasienten er et tydelig tema i forestillingen. Maktkampen er en alltid-tilstedeværende skikkelse som skyggelegger scenen i kulden av problemene psykiatrien ligger i. Dragkampen blir symbolisert gjennom bruk av en liten rød voodoo-ball, verbale raserier, lokkende og lovgivende ord, utagerende og ufrivillig kontrollert kroppsspråk, og i ukomfortable og usikre ansiktsuttrykk, og i høylytte argumentasjoner og sikre gestikulasjoner.

Kroppsspråket til skuespillerne lyser godt fra den lille scenen og får frem karakterene på en helt unik måte. Med både råskap, ærlighet, spytt og hysterisk latter viser de en side av psykiatrien man fort glemmer. De får frem karakterer man sjeldent ser på en teaterscene med troverdig fremstilt ærlighet som biter seg fast hos meg som tilskuer og som ikke slipper taket før lenge etter at jeg har gått ut av salen. Der jeg ofte opplever i andre forestillinger at mimikken blir for liten, finner den her en god balanse gjennom hele forestillingen. Dynamikken mellom de tre skuespillerne holder seg også på topp gjennom denne voldsomme dragkampen om makt og taletid.

Maktkampen fører til at Christoffer ikke lenger vet hva han selv mener eller tenker, han har blitt strippet for alt som er og kunne blitt ham. Hvem er vi når alt som er igjen er andres tanker og meninger? Jeg vet ikke om Christoffer var syk da han ble plassert på sykehuset, men jeg er ganske sikker på at han dro ut sykere enn han kom inn. Og slik drar han, med sin blå appelsin i hendene, fra et sted som har etterlatt han mer usikker enn han var, uvitende om hva som møter han der ute.

Denne forestillingen lå rundt meg som et tungt teppe hele veien hjem og er en forestilling jeg aldri kommer til å glemme.