Langt unna, men for nærme
Gaia Prestø Nielsen (18) liker grepene som er gjort med Les Miserables på Det Norske Teatret. Likevel blir hun ikke grepet.
Kritikk
Scenekunstkritikk skrevet av ungdom.
En historie vi må høre: Når døden blir hverdag
Tobasi spilte med humor, sorg og raseri, og man ble dratt inn i historien når han fortalte den så levende. Alvoret over situasjonen ble tydelig, og man startet å stille spørsmålet «hva kunne de ha gjort i dag hvis de ikke levde under slike omstendigheter?»
Spennende historie og veldig kult fremført
Utenom skjermene på gulvet, ser klasserommet ut som et helt vanlig klasserom. Fortellerne har på seg hverdagslige klær og to av dem sitter blant oss på pultene. Det at forestillingen foregår i et vanlig klasserom får hele historien til å virke mye mer ekte og realistisk.
50 minutter for mye
Jeg synes danserne var flinke. De hadde tydelige og presise bevegelser, men det gir meg ingenting.
Glem manuset: Da kebabprat reddet teateret
Forestillingen får meg til å reflektere over hvor tydelig og viktig ansiktet er når man prater med noen, hva fordommer kan gjøre med en samtale og hvordan det at ingen ser deg påvirker hva du deler og ikke.
3 om Circus Antero
Til tider litt nifs, men veldig unik og med respekt for barna i publikum, skriver Lucas om Circus Antero.
Imponerende fortellerkunst
I monologforestillingen «1969» reiser Kate Pendry gjennom nåtidens og barndommens London, på leting etter svar og forsoning. Publikum blir invitert med, men må jobbe for å henge på hele veien.
Musikkens sirkus
Cirqus Hialøs fremhever den hårfine balansen mellom liv og død, skriver Josefine R. Narverud i dette essayet om hvorfor tillit er viktig i sirkuskunsten.
De dansende mormonerne speiler den amerikanske drømmen
Fiona Åtland (19) har sett The Book of Mormon i både London og Oslo, og skriver at Folketeatret leverer en stilren og stram versjon.