Historien om Woundman og Robyn
«Historien om Woundman og Robyn», er opprinnelig en scenetekst skrevet av Chris Goode som er fortreffelig oversatt til norsk av Kristofer Grønskag. Regi er av Patrick Asplund Stenseth, og det hele er kledd i Katja Ebbels vakre scenografi. Fulgt av Jon Fosmark sitt musikalske akkompagnement, forteller skuespiller Even Torgan den episke historien om gutten «Robyn», og hans nye venn «Woundman».
Den femti minutt lange monologen er delt opp i ti «kapitler», og igjennom disse blir vi kjent med den unge Robyn. Han er mye engstelig og håpløst forelska i Svunne fra klassen. Han tenker mye, på den døde storebroren og alt som kommer etter. Når superhelten Woundman flytter til nabolaget blir Robyn hans side-kick, og følger ham i hans eventyr rundt om i byen. Woundman er en karakter fra 1400-tallets medisinbøker, som skulle presentere alle sår det er mulig å få i krig. I overført betydning blir han en kroppsliggjøring av all smerte. Woundman reiser fra katastrofe til katastrofe, bilbranner og gassulykker, og når de etterlatte ser han, så finner de en form for fred. Woundman sitt utseende ligner de følelsene de har inni seg, og dette beroliger dem.
Alle kapitlene er fulgt av energiske og superkule tromme grooves. Fosmark sin musikk ligger som en puls under all teksten, og er et utrolig virkningsfullt element i fortellingen. I et av kapitlene, hvor Robyn og Svunne kjører sammen hjem fra trening, tar det musikalske bildet en vending og Fosmark sine fantastiske vokaler slynger oss som publikum ut i et nytt univers, fylt med stjernelys og riv i hjertet– kort sagt setter oss helt ut.
Fortellingen om det å være hodestups forelska, og all smerten som kommer med, resonnerer hos tenåringshjertet mitt. Skuespiller Even Torgan fyller rommet med en historie tettpakket med følelser, og det er deilig som publikumer å la seg sluke med. Even Torgan på scenen er en sjarmerende og jordnær skikkelse, men dessverre fant jeg fort ut at jeg likte ham bedre på scenen enn av. Etter et kleint forsøk om å takke for forestilling, ga jeg opp og siktet hjemover. For denne gang kan vi kalle det premierenerver, men voksne folk må lære seg å hilse på ungdommer!
Dette var en forestilling som rørte meg og som har et viktig budskap. Den handler om å tørre å snakke om følelser, eller det å tørre å føle på dem i det hele tatt. Jeg gleder meg på vegne av alle de ungdommer som skal få se denne forestillingen i høst!
Skrevet av Anna Moberg