En manglende brikke i vår okkupasjonsfortelling 

Kunne det vært deg som endte opp i ondskap? Røyster fra Israel er en dramatisk opplesning basert på vitnesbyrd fra israelske soldater.

På veien til Det Vestnorske Teater (DVT), gikk jeg forbi Universitetsmuseet. Studentene i Bergen har teltet utenfor rektorens kontor i to måneder nå. På bordene deres inne i teltene står det mange bøker og vannflasker. Vi er midt i et folkemord.

Diskusjonen om Gaza har blitt til en demonstrasjon av håpløshet og sinne. På Instagram står det story etter story: “all eyes on Rafah”. Alt ser ut som det bare skjedde over natten.

Men det har det ikke gjort. Historien er lang. Den grusomme historien fra 2000-2010 skal bli lest på DVT. Teksten som forteller historien heter “Stemmer fra Israel”. Den er skrevet av Finn Iunker i 2016, med utgangspunkt i organisasjonen Breaking the Silence sin samling av israelske soldaters vitnesbyrd. Hendelsene de beskriver fant sted i de okkuperte områdene på Gaza og Vestbredden i perioden 2000-2010.

En menneskelig avstand

Lesningen har gratis inngang og er annonsert på Facebook. Da jeg gikk inn i teatersalen, satt skuespillerne allerede på scenen. De har ikke på seg spesielle kostymer eller sminke. Enkle vaskelys lyser opp scenen.

Teateret prøvde ikke å skape prestisje i kommunikasjonen sin. Det blir ingen myte. Det er en intim scene. Nærmeste sete er én meter fra skuespillerne. Største avstand er ikke mer enn 7 meter. Setene står ikke i helt perfekte rader. Vi måtte omplassere dem før vi satte oss ned. Jeg satt veldig nær scenen og kunne se øyevippene bevege seg når skuespillerne blunket. De er ekte.

Det er en menneskelig avstand. 

Det gjelder også fortellingen. Som dokumentarteater, vet man at historien kommer fra noen sitt eget liv. Vi deler mer medfølelse med venner våre som har slått opp med kjærester sine enn med Romeo og Juliet, nettopp fordi vi vet at vennene våre er mennesker, ikke bare en karakter. Vi kjenner dem personlig. Med skuespillerne som satt foran oss og leste historiene fra de israelske soldatene, kan vi se soldatene som mennesker. Vi kan bedre forstå perspektiver som ofte ikke blir fortalt: 1. Ikke alle israelske soldater ønsker å undertrykke, mange av dem er også ofre. 2. Okkupasjonen var i full gang allerede for 20 år siden.

Det blir rørende når vi hører at soldatene også har familier. At de skammer seg når de har kommet seg hjem. At de gruer seg. At de ikke kan gjøre noe annet enn å være i militæret på grunn av loven.

“Har du fortalt det til foreldrene dine?”  

“Nei.”  

“Har du fortalt det til noen?”  

“Aldri.”

Jeg kjenner en knute i magen. Vennen min som satt ved siden av meg gråt. Mange publikum sa etter opplesningen at stykket gjør de føler at: “Det kunne ha vært meg. Det kunne ha vært oss.”

Et vanskelig skuespillerarbeid  

“Jeg kjenner ikke stykket så godt. Jeg ønsket ikke å gjøre det på en feil måte,” sa skuespiller Jonatan Filip etter opplesningen. Mens dramatiker Finn hadde ment en replikk som en spøk, leste Jonatan den på en annen måte. 

Det er det største utfordringen med stykket: Opplesningen har ikke samme innstuderingsprosess som en teateroppsetning. Skuespillerne har ikke alle replikkene i kroppen ennå.

På den ene siden er det veldig vanskelig å følge med. På grunn av formen på opplesningen, ser skuespillerne på manus i stedet for på oss eller på hverandre. Dermed blir en del av kommunikasjonen blokkert. En veldig viktig del. 

En invitasjon til teateret er å tenke på hvor andre steder de kan spille. Dette er ikke et tradisjonelt drama med kulisser og scenografi. De har heller ikke veldig komplisert lys eller lyd. Gir det ikke mer mening å spille i et rom med naturlig lys? Eller kanskje på en balkong? På trappen? Er teaterscenen et bevisst valg eller er det bare teatervane?

Men det er også en fordel med denne spillestilen. Når skuespillerne leser, spiller de nesten ikke i det hele tatt. Det er ingen dramatisk kroppsbevegelse, heller ikke store forandringer i stemmen deres. Det er mer overbevisende at historiene er sanne. Fordi ingen soldater i virkeligheten kommer til å være skuespillere av sine gamle historier. Det er mer ekte, det er mer rørende.

Når hodet er bøyet ned over teksten også ser ut som de faktisk angrer på det. Skuespillerne sa at de ikke hadde lyst til å spille soldater sin rolle som veldig voldelig. For soldatene var all brutalitet en del av ‘jobben’. For å forstå dem bedre, måtte de spilles uten vår emosjonelle reaksjon til grusomheten. På grunn av dette blir et bøyd hode meningsfullt som en gest til angre. 

En ting bør forandres for at stilen skal fungere bedre: stammingen i teksten bør tas ut. Når skuespillerne leser fra manus, høres stammingen ikke ut som et kunstnerisk valg, men som dårlig arbeid av skuespillerne. Det blir nesten urettferdig for skuespillene. 

En ordentlig samtale

Stykket ble først publisert som en bok i 2016. I 2018 ble det produsert som et radioteaterstykke på NRK.

Jeg er takknemlig for at det ble skuespillere som leste med oss i samme fysiske rom.

Veldig mange ‘samtaler’ i kulturfeltet kan egentlig kalles taler. Mange av dem tåler ikke kommentarer eller historier fra publikum. Det var ikke det samme på DVT i dag. Vi snakket med hverandre.

Folk fortalte hvordan de følte seg etter opplesningen, i situasjonen. En i publikum delte sin opplevelse fra Hat-konferansen i Oslo for mange år siden med Gro Harlem Brundtland som løp til toalettet etter israelske og palestinske taler og måtte sprute vann i ansiktet sitt for å roe seg ned. Folk refererte til ting andre hadde sagt tidligere når det ble deres tur. Lederen for samtalen lot alle snakke. Jeg var så nervøs når noen snakket ganske lenge. Jeg er vant til at de blir avbrutt.

Et radioteater, selv om det er bedre til å bli spilt igjen og igjen, har ikke samme makt og magi som teater til å skape en samtale. Det er også en grunn til at jeg blir rørt: i natt vet vi alle at vi bare er folk. Og det kan godt være hver enkelt av oss som endte i ondskap. Derfor må vi snakke og snakke igjen. Til freden kommer.

Alle foto: Yimin Dong, med tillatelse fra forestillingen