En levende reise gjennom tiden. Anmeldelse av forestillingen ‘’Til Fyret’’

Til fyret, en energisk, intens og magisk framføring basert på romanen av samme navn, skrevet av Virginia Woolf.

Stykket begynner i en mystisk skygge av lys hvor personen bak konseptet og scenografien, Hildur Kristinsdottir, snakker om budskapet og meningen til Virginia Woolf;  at alle dør på et visst punkt og at tiden vi velger å fylle livet med er viktig.

Vi blir så introdusert til James, en liten gutt på 6 år, spilt av Jimmie Jonason, en gutt som ønsker å utforske verden. Hans største ønske er å dra til fyret for å besøke familien på tre som bor der. Far i huset, spilt av Lars August Jørgensen, en mann med et ønske om å bli husket blant de store. Han prøver å lære til sin sønn at det som er på innsiden ikke er viktig, men at ‘’ mineralene er i skallet’’. Han sier at de ikke skal til fyret hvis det er dårlig vær. Som far føler han det som sin plikt til å fortelle sønnen sannheten.

Det er alltid meldt dårlig vær og James tenker det er sant. Alt som far sier er sant. Vi blir kjent med hans mor, spilt av Nina Elieen, ei sprudlende dame som elsker sin sønn og ønsker å bevare hans barndom ved å gi ham håp. Vi ser i dette stykket at det er stor kontrast mellom personlighetene til mor og far.  Vi blir kjent med karakterene gjennom hva som skjer i deres hoder.

Bruk av kropp og stemme var aktivt og kreativt brukt gjennom hele stykket for å vise følelser og meninger, men også i bruk av nivåer innen kropp, stemme og hastighet. Gjennom stykket var det mye bruk av rekvisitter, scenen og symbolikk. Ikke all symbolikken kom fram, men regissør Hildur Kristinsdottir gjorde seg tilgjengelig for publikum etterpå, om det var spørsmål eller andre kommentarer til stykket.

Scenografien var utrolig fin og simpel. Du kommer inn i salen og ser et hus bygd av lette, lyse gardiner og lysstenger, en hage av kunstgress og et eiketre midt på scenen, og til venstre en enorm tiki-maske som Kristindottir sto bak mesteparten av stykket, før hun begynte å ta del av stykket på scenen. Den kreative bruken av kunstgress gav dem muligheten til å løfte, løpe og hoppe, noe som gav dem friheten til å gå mer inn i rollen og ikke ha noen hemninger når det kom til det fysiske. Ved bruk av fantastiske lyd-, lys- og litt mer uvanlig bruk av visuelle effekter fikk du magiske, nydelige, intense og morsomme scener som skapte en helhetlig stemning i salen, noe som var veldig interessant å få se i live action.

Papirbiter som svevde i lufta som snø fra en vifte og en massiv storm ved bruk av røyk, løvblåser, lys og lydeffekter. Helt til slutt var scenen dekket med søppel, rekvisitter, papirlapper og mye annet. Dette var utrolig gøy og spennende på grunn av at det var ikke en følelse av å rydde scenen, men heller det stikk motsatte.

Som oppsummering må jeg rett og slett si at jeg kunne finne lite galt i denne fantastiske reisen gjennom livet til mor, far og sønn. Gripende, morsomme og intense scener som lett ble brent inn i skallene til publikum. Utrolig framførelse av skuespillere, lyd og lys personell og ikke minst regien av Hildur Kristinsdottir.

Anmeldelse av Jakob Dahl Skarpeid

Foto: Til fyret – Stinnifoto