av Synnøve Helene Hersnæs (15 år)

«Forces», er en forestilling som ble vist på Black Box Theatre, torsdag den 27. november. Bak konseptet, regien og teksten står belgiske Leslie Mannès, Thomas Turine og Vincent Lemaître. Konseptet med denne forestillingen er å gi publikum en opplevelse der du får brukt alle sanser og du skal føle på alt, både fysisk og mentalt. Forestillingen varer i 50 minutter, men dette synes jeg ble 50 minutter for mye.

Forestillingen starter med en helt svart scene og sal. Etter hvert kommer det litt lys rettet mot tre dansere. Danserne har på seg hetter som gjør at man ikke ser fjesene deres. Det var helt svart inni hettene, noe som var kult, men også litt ekkelt. Hele dansen er som et spirituelt rituale. En intens opplevelse der danserne drar oss med inn i et univers av jordiske, teknologiske og menneskelige krefter.

Jeg synes danserne var flinke. De hadde tydelige og presise bevegelser, men det gir meg ingenting. Dansen er svært repetitiv i likhet med lydsporet. Den samme dunkende lyden går under nesten hele forestillingen, som førte til at jeg ble ganske lei av den. Det er ikke før det nærmer seg slutten av forestillingen at musikk begynner å spille. Det går også i mye av det samme når det kommer til bevegelsene. Nesten hver bevegelse gjøres veldig mange ganger etter hverandre, noe som jeg synes er litt unødvendig. Det blir rett og slett for lite kontrast på alle måter. Hele fremføringen gir meg en litt ubehagelig følelse. Hvis målet var å creepe meg ut, traff de absolutt på dette. 

Når det kommer til helheten så var det bra fremført, men jeg skjønner ikke meningen eller viktigheten med det. Det var nok ikke noe for meg, da jeg liker litt mer variasjon og at det skal skje litt mer. For meg ble dette litt kjedelig.

Teater på sitt mest meningsløse

Av Lucas Alexander Rikstad-Vindenes (15 år)

Et langt gjesp forkledd som kunst

Til en viss grad kan jeg forstå meningen bak “Forces”, men vitsen er jeg redd jeg aldri vil forstå, for hva er meningen med forestillinger som dette? Kunst burde være noe man jobber for, det burde være noe mer enn bare tre dansere som står i en time og vifter med armene til repeterende dunking. Det er helt sikkert at Mannès, Turin og Lemaître har prøvd å formidle en dypere mening med denne forestillingen, men jeg klarer ikke å verdsette den når arbeidet tilsynelatende er så minimalt og repeterende. Gjennom forestillingen så kjedet jeg meg, stykket var langdrøyt og hva jeg oppfattet som innholdsløst.

Cyborgkriger-sjamaner

“Forces” blir beskrevet som et “futuristisk og altoppslukende ritual”, hvor de tre danserne spiller hver sin “Cyborgkriger-sjaman”. De skal “forvandle” kroppene sine til instrumenter for noe “større”, en “kollektiv og frigjørende metamorfose”, men det imponerte ikke meg. 

“Forces” skal liksom være så veldig dyp, den skal få deg til å føle så mye forskjellig om ditt og datt, ved bruk av hva da? Trøtte bevegelser, og dunking. 

Jeg er sikker på at noen der ute ville kalt “Forces” genial, men hvis dette kan oppfattes som genialitet synes jeg vi mennesker må spørre oss selv hva vi holder på med. Det triste er at jeg ikke engang vet om “Forces” inneholdt noen mening i det hele tatt, for meg virker det som at Mannès, Turin og Lemaître kanskje bare vifta med armene på ren moro, “Forces” kan for all del bare være en tidlig aprilsnarr fra deres side.