En kulturpolitisk mulighet

Hva om én av løsningene på det Bernard Ellefsen i sitt Manifest for en ny kulturpolitikk i Morgenbladet 31.10.25 kaller en kulturpolitisk idétørke, kan ligge i et formidlingssystem som har fungert i 30 år?

Som gjør at scenekunsten kan nå ut til flere innbyggere i bygd og by, og i enda større grad være “den kunstformen som kanskje er mest fellesskapsbyggende av alle” (Ellefsen, Morgenbladet 31.10.25)?

Hva om det ble produsert mengder av god, profesjonell og internasjonalt anerkjent scenekunst for unge i hele Norge, av kunstnere som har dedikert karrieren sin til å lage kunst for denne målgruppen? Hva om alle disse gode forestillingene som er ferdig produsert, kan få et lengre liv slik at flere får oppleve dem, kunstnerne har mulighet til å leve av kunsten de allerede har laget, og vi får mer valuta for de bevilgede offentlige kulturkronene?

Hva om vi enkelt kunne la barn og unge få mer tilgang på «ting de kanskje aldri har opplevd før» slik at de «utvikler en forståelse for at folk ser på verden forskjellig» som leder av Stortingets familie- og kulturkomite Bente Estil uttaler som noe av det viktigste med Den kulturelle skolesekken (DKS) i Kulturpolitisk høringsrunde i Morgenbladet 4.12.25?

Hva om dette eksisterende og suksessfulle formidlingssystemet gjorde at kulturhus over hele landet fikk bestemme hvilke forestillinger de ville vise til barn og unge i sine lokalmiljø?

… and action!

Scenekunstbruket samarbeider i dag med alle landets fylker rundt formidling av scenekunst i DKS. Her er arrangørstøtte et svært viktig virkemiddel som sørger for at god scenekunst som er nøye vurdert av et bredt sammensatt kunstnerisk råd når ut til de unge. I denne ordningen ligger det i skrivende stund et repertoar med nesten 150 aktuelle forestillinger for mennesker fra 0 til 20 år – produsert av nettopp kunstnere over hele landet som jobber med kunstproduksjon for denne delen av befolkningen. Scenekunst som er klar for å pakkes i varebilen og komme til akkurat dem som ønsker det.

Ved å la kulturhusene i landet få en type arrangørstøtte som den fylkene har gjennom Scenekunstbruket vil husene få økonomi til å programmere forestillinger fra repertoaret av ulik størrelse, sjangre og formater til barn og unge, i sitt nærmiljø. Da vil kulturhusene i større grad kunne bli sterkere fysiske fellesskapsarenaer der barn, familier og ungdom møtes og opplever noe nytt sammen.

Dette hadde vært et enkelt sted å begynne for å fornye kulturpolitikken med en målbar ordning som ville bidratt til bedre kunstnerøkonomi, bedre arrangørøkonomi, større risikomuligheter i regionene og viktigst; mye mer kul kunst for barn og unge i hele landet.

Noe så «kjedelig» som å tilrettelegge for å gi barn tilgang på disse opplevelsene, er kanskje noe av det viktigste vi kan gjøre i et langsiktig og demokratisk perspektiv? Det vil i hvert fall bidra til at vi får et litt mer «antifascistisk bolverk for pengene» (Ellefsen, Morgenbladet). Scenekunstbruket og Norske kulturhus er klare.

Tine Valavuo Tyldum

Daglig leder i Scenekunstbruket

Foto fra forestillingen Emma av Sengesol & Elgesem som var på kulturhusturné på Vestlandet som en del av et pilotprosjekt av Scenekunstbruket og Norske kulturhus, februar 2025.