Centralrevyen – en wiener med alt

Unge stemmers kritiker Jørgen Cleve Broch og mentor og kritiker Per Christian Selmer-Anderssen dro på Centralrevyen på premieren. Etter forestillingen, satt de seg på uteserveringen på Fuglen og snakket om det de hadde sett. Lydbildet ble dårlig på grunn av fulle menn i bakgrunnen og dårlig teknikk, så her er en redigert transkripsjon i tekstform.

Per Christian: Aller først Jørgen, hva slags forhold har du til revy?

Jørgen: Jeg hadde mitt første møte med revy da jeg gikk på videregående. I første og andreklasse var jeg revyarbeider, og i tredjeklasse var jeg skuespiller på Nissenrevyen tar en backflip. Det er gøy å se en revy som ikke er skolerevy, for det har jeg heller aldri gjort tidligere. 

Per Christian: Regissøren av Centralrevyen heter Karoline P.U. Schau, og hun er også i det faste ensemblet på Oslo Nye Teater, som driver Centralteatret. Vi har begge et slags forhold til henne. Mitt er høyst profesjonelt: jeg har anmeldt henne fra da hun gikk på videregående og var veldig aktiv i skolerevymiljøet. Hun fikk pris for det som den gang het “Beste kvinnelige skuespiller”. Hun var også med på revyen Snill, som går for å være en legendarisk revy. Men du kjenner Karoline på en annen måte, Jørgen?

Jørgen: Karoline P.U Schau var instruktør på Nissernrevyen 2024, La La La La. Da var jeg mediesjef, men ikke på scenen. I tillegg har jeg jobbet med henne i en film, så vi har litt kjennskap. Da vi jobbet med vår egen revy, var Karoline Schau en slags legende for oss. Men jeg hadde aldri sett henne gjøre revy selv. 

Per Christian: Vi har altså begge sett mye skolerevy, men kanskje ikke så mye revy på profesjonelle scener. Hva synes du var forskjellen?

Jørgen: En skolerevy har ofte veldig mye intern humor – det er nisje, og den selger jo på sjarm, fordi det er 16–18-åringer som prøver seg. På Centralrevyen er alle på scenen ekstremt gode, og det gjør det mye morsommere. Ensemblet er Karoline Schau, Helle Haugen, Ferdinand Falsen Hiis, Andreas Stoltenberg Granerud og Sarah Christine Sandberg, med Alexander Sjølie som musiker på scenen. Og siden ensemblet er kreditert med tekst og dramaturgi, har de altså skrevet revyen selv, og det kjenner vi jo igjen fra skolerevy.

Per Christian: Og Karoline Schau er jo utdannet skuespiller på Khio, og til daglig spiller hun i alt annet enn revy på Oslo Nye. Det virker som om hun gir alt: hun er veldig rød i ansiktet, lager mye grimaser, spiller stort og dramatisk. 

Jørgen: Ja, absolutt. Det er et energinivå som er helt sinnssykt høyt. Som om hun løper sprint i to timer. En utholdenhet som er veldig, veldig imponerende. At hun befinner seg i filmlandskapet, i det nære og realistiske, og i tillegg sprenger skalaen på en revyscene, det var gøy å se. Og vite at ja – dette er en legende.

Per Christian: Alle revyer har et slags univers; en ideologi, ting de mener, noen som er gode eller onde. Hvordan synes du dette universet var?

Jørgen: Ganske deilig, fordi det faller godt inn under skolerevy-kategorien. Det vi ser er en revy som ikke prøver å påstå at det er en annen virkelighet. Det er veldig åpent at dette er fem skuespillere som fjoller og fjaser og har det veldig gøy sammen.

Per Christian: Og hva med humorpaletten?

Jørgen: Jeg er ikke proff på humorsjangre, men jeg tror du har: energibomba karakterhumor, situasjonskomedie, humor mellom skuespiller og publikum, klovning – og de bruker mye dukker i flere numre. En veldig bred palett. De har en humornyanse som er veldig fin: det er ikke alt du ler av, men alle ler i hvert fall én gang iløpet av revyen. 

Per Christian: Husker du hvordan det startet?

Jørgen: De vitser med at Oslo Nye ikke har penger, at de ikke har dreiescene, og lager en dans der de simulerer moonwalk fordi dreiescenen mangler – og så begynner scenen å falle fra hverandre. Deretter kommer et av de numrene jeg kanskje synes var blant de morsomste: Karoline Schau spiller sjefen for Cutters, som har blitt veldig opptatt av å være en 1800-tallskvinne. Jeg skjønte ikke helt poenget i den sketsjen, men jeg syntes det var gøy.

Per Christian: Et annet høydepunkt var Karoline Schaus monolog, der hun parodierer stilen til Cathrine Frost. Hun kaller seg selv Karoline Frost og begynner å snakke om Aristoteles og ting hun ikke helt har kontroll på, men egentlig er hun bare bitter fordi hun har kjærlighetssorg.

Jørgen: Jeg syntes det var veldig gøy, og koblet til slutt at det var en Cathrine Frost-referanse. Jeg er ikke veldig referansesterk, kan jeg innrømme, men det tar ikke noe fra forestillingen. Det er artig å sitte ved siden av deg, Per Christian, fordi vi ler på helt forskjellige tidspunkt. De gangene du ler, skjønner jeg at det skjedde noe jeg ikke fanget. Men det plager meg ikke, for det er uansett en så behagelig scene at jeg bare lener meg tilbake og koser meg.

Per Christian: Hva lo du mest av?

Jørgen: Starten på andre akt. Karoline Schau traver frem og tilbake på scenen og ser oppgitt ut mens vi i publikum prater og mingler, og venter på at det skal falle til ro. Jeg vet ikke hvorfor jeg syntes det var så morsomt, men det tok meg ganske hardt.

Per Christian: Et annet høydepunkt var monologene. Ferdinand Falsen Hiis er en god dramatisk skuespiller – sist sett i LIS på NRK – og Helle Haugen er en gammel karakterskuespiller. De har hver sin monolog, der de får vist sine egne styrker. 

Jørgen: Ferdinands monolog om Hamburg er kanskje den jeg husker best. Forestillingen har veldig mye energi, man blir bombardert. Hans nummer fungerte som en pause, men var fortsatt veldig gøy. Det er et lysskifte, han går ut til litt særegen musikk, tar seg god tid, og så sier han: «Jeg var i Hamburg.» Og derfra begynner han å fortelle om en legendarisk kveld som endte ganske kjipt.

Per Christian: De bryter også den fjerde veggen og snakker med publikum. Noen eksempler?

Jørgen: I første akt kommer det en liten pause der Ferdinand sier at nå skal vi leke “Gjett hvem”. Karoline snur seg rundt og holder for ørene, og Andreas Stoltenberg Granerud velger ut en publikummer som Karoline skal peke ut. Deretter reiser alle seg, og Karoline får tre minutter på å stille spørsmål og sette folk ned igjen basert på svarene. Hun spurte blant annet hvem som snylter på skatten, og hvem som kunne ha vært nazist på 1940-tallet. Ensemblet virker veldig godt samspilt og trygge på hverandre – mye av det som skjer virker som impro, spesielt fra Andreas Stoltenberg. Det hjelper oss i publikum med å slappe av – vi er ikke bare en flue på veggen, vi får lov å være med på moroa.

Per Christian: Det var en del politiske greier – om byrådet og kutt i Oslo Nye. Vi lurte på om det ville bli intern humor. Ble det det?

Jørgen: Det var noen sketsjer som hadde det som poeng, men internhumoren er av en mer allmenn sort. Du trenger ikke være ansatt på Oslo Nye for å vite at de blir kuttet. Forestillingen i seg selv forsvarer ganske godt hvorfor Oslo Nye bør eksistere.

Per Christian: Jeg har et kritisk spørsmål: hvis forestillingen i seg selv forsvarer hvorfor Oslo Nye må eksistere – hvorfor må da så mange numre handle om nettopp det? Det er jo ikke en intern julebordsrevy.

Jørgen: Jeg tror du har et poeng der. Men de spiller i sitt eget hus som er truet. De får lov å kødde med dem som river dem ned. Og å sette internhumor på en skolerevy opp mot internhumor på Centralrevyen er litt som å sammenligne epler og appelsiner. Oslo Nye har større offentlig interesse enn hva som skjer på lærerværelset. Jeg synes det er kult at de biter litt i hånden som gir dem støtte. 

Per Christian: Hvordan var estetikken?

Jørgen: Ganske minimalt – en stort sett tom scene, projeksjon på veggen, og innimellom en sofa som kom ut og inn. Veldig mye lys. Kostymene var alt mulig rart, fra flotte kjoler og jakkesett til helt hverdagslige klær, med grunnkostymer de gikk tilbake til – ganske gjenkjennbart fra skolerevy.

Per Christian: Centralteatret ligger tvers overfor VG i Akersgata. Hadde du vært der før?

Jørgen: Jeg var der faktisk for en måneds tid siden, da Kruttårnteatret spilte Jungelboken. Det er ganske trangt, men koselig trangt. Det er smalt rett før du kommer inn i salen, og så åpner det seg og du lander i det store rommet. Det var premiere, så da dørene åpnet seg ble det en slags trekkraft inn av varme. Veldig vanskelig å beskrive, men det kjentes ganske varmt og deilig. Teateret er jo fra 1897, visstnok.

Per Christian: Vi skal ikke gi noe terningkast, men du skal få komme med en liten dom.

Jørgen: Centralrevyen lykkes veldig godt. Det er en forestilling som prøver å underholde, og den underholder. Man blir sliten av å se på den – sliten av å le. Men du kan også slappe av i stolen din. Hvis det er én ting jeg skulle pirke på, er det at første akt er litt lang. Det er det eneste. Og undertittelen «En Wiener med alt» passer fint – de har alt oppi der: sang, dans, humor i alle slag. Den lever opp til navnet. Jeg anbefaler det sterkt, og skal dra tilbake selv.