En drømmeverden av en forestilling

“Når alle sover” er en fin forestilling som forteller små barn at ikke alle skumle ting er noe uhyggelig. Samtidig bruker den for kort tid, fortellingen forsvinner og det gjør den vanskelig å forstå.

«Når Alle Sover» er dukketeater blandet med vanlig teater på Unge Viken Teater for barn rundt barnehagealderen, basert på en bildebok skrevet av Nicolai Houm og illustrert av Rune Markhus. Dette er virkelig en halvtime som det er verdt det å ha med barnet ditt på. 

Lekende rekvisitter

Du blir hentet av de to skuespillerne som fremfører dette stykket, Amalie Ibsen Jensen og Patrick Børjesson. De ber alle barn og voksne om å være stille og liste seg på tå. I forestillingssalen blir barna bedt om å sitte lengst foran på matter på gulvet, mens foreldre blir bedt om å sitte bak på noen stoler. Publikum blir plassert i en halvsirkel inn mot scenen, vi er allerede inne i verdenen til historien. Det er masse små hus som står rundt omkring og det er «natt» i byen. Det viser seg at alle karakterene i denne forestillingen er små dukker. Det er enkelt å se hva slags type karakterer de forskjellige dukkene er, noe som gjør at man føler seg godt sugd inn i det de prøver å fortelle. Armbevegelser, beinbevegelser og snakking er detaljerte. Hovedkarakteren er en liten dukkejente med barnslige klær. Faren hennes er en baker med måne og stor kokkelue. Ordføreren i byen er en dame med altfor mye sminke på seg. Hun styrer en politimann med byens største bart.

Så kommer to store “monstre”. De er to store kosebamser som er bundet til magen til skuespilleren Patrick. Det føles veldig ut som man ser på en “god morgen-episode” av barne-tv fra da man selv var liten. 

Små og store kreativiteter

Skuespillerne er noe av det som virkelig betydde mest i denne lille forestillingen. Man kunne se at Amalie Ibsen Jensen og Patrick Børjesson hadde vært med på å utvikle denne lille teaterverdenen og brant for dette. Alt fra forskjellige lyder som kom ut av munnen deres, forskjellige dialekter og måten de styrte alle karakterene på klaffet godt sammen. De fikk ungene til å le og lekte masse med publikum ved å få dem til å være med på moroa. Patrick gjorde at de store monstrene kunne gi dem klemmer, mens Amalie gjorde at den lille jenta gjemte seg bak publikum imens hun hvisket dem i øret og fikk dem med på å gjemme seg. Barna ble også bedt om å hjelpe til med å fange det store monsteret under et teppe av ordføreren. Man så at de som ble med på det hadde det så gøy. De ble så overbegeistret at de begynte å angripe monsteret med både hender og bein etter at han ble fanget. Da har du gjort en god jobb med å få med publikum. 

Underholdende, men vanskelig å skjønne

De eneste minuspoengene jeg har til denne forestillingen er at det går litt for fort. Det ble ganske vanskelig å skjønne hva som skjedde når og hva slags budskap de prøvde å videreformidle. Det er fortsatt vanskelig å tolke denne historien rett ut, selv etter en god del tenketid. Kort sagt handlet det om en liten jente som likte å se på det store monsteret “Boba” som kom for å ødelegge byen hver natt. Når “Boba” var ferdig, så kom det neste monsteret og fikset byen etter “Boba”. En dag så ødela dette monsteret ryggen sin og klarte ikke å hjelpe til mer. Da bestemte ordføreren seg for å fange “Boba” og passe på at han aldri gjorde noe sånt igjen. Slutten kom brått på og det er vanskelig å skjønne om det var en god slutt eller om hovedkarakteren er i fare. Alt i alt er dette den svakeste delen av oppsetningen.

Teater for ren glede

Dette er virkelig en av mine egne favoritt-type teateroppsetninger i forhold til at det er rett ut underholdning. Ikke noen grå punkter hvor man fort kan gjespe litt. Forestillingen er laget for å se vekk fra den ordentlige verden hvor det skjer noe dumt som kan være vondt å tenke på. Det er virkelig dette teater er for fra mitt perspektiv. Dette er kanskje ikke for de strenge kritikerne som leter etter perfeksjon siden dette ikke er laget på den mest kunstneriske måten som finnes, men for de som trenger å drømme seg litt bort og leter etter en måte å underholde barnet sitt på en dag. Det skjer mye i verden akkurat nå og da er sånne forestillinger som dette perfekte. Man kunne se det i øynene på både barna og foreldrene at de koste seg. Et godt eksempel på at man ikke trenger alltid historier hvor alt må gi fullstendig mening. Sånn jeg tolket det virker det ikke som at alt skal gi helt klart mening, men fortsatt videreformidle en simpel fortelling, det klarte denne forestillingen utrolig godt! Terningkast 5.