De dansende mormonerne speiler den amerikanske drømmen

Folketeateret leverer en stilren og stram versjon av The Book of Mormon.

I The Book of Mormon følger vi idealmormoneren Eldste Price som skal ut og misjonere. Han blir plassert sammen med den sære mormoneren Eldste Cunningham og sammen skal de spre budskapet til “De siste dagers hellige” i en liten landsby i Uganda. Det oppstår fort et krasj mellom verdenene når de glatte, amerikanske mormonerne forsøker å konvertere en landsby som er preget av korrupsjon, fattigdom og AIDS.  Musikalen bruker blasfemiske vitser og en eksotifisering av uganderne, men retter like mye av humoren mot den amerikanske selvgodheten. 

Forestillingene er tvillingsøstre 

Broadwaymusikaler er ikke forestillinger med egne kunstneriske konsepter. De har ofte strenge opphavsregler som skal beskytte materialet.  Etter å ha sett både London- og Oslo-versjonen av The Book of Mormon, er det slående hvor lite som skiller dem. Timingen er identisk, koreografien ligner og vitsene lander på samme måte. I London hadde Elon Musk blitt skrevet inn i mormonernes helvetesdrøm sammen med Hitler og det hadde de jammen meg gjort i Norge også.  Selv om versjonene er like, er det tydelig hvem som treffer best. 

Et glansbilde

Allerede scenografisk overgår Norge West-End-versjonen. Begge forestillingene bruker en skjerm til å prosjektere scenografien, men i Norge utnytter de teknologien bedre. Bildene skinner i klarere farger og har en følelse av rom som trekker publikum inn i bildet. I London satt jeg på balkong og opplevde derimot bildene som todimensjonale. Scenen føltes flat og nådde ikke ut på samme måte som i Norge. Jeg tror det handler om at de hadde valgt en mattere fargekombinasjon i stillbildene sine. Dette enkle grepet gjorde uttrykket mer “vanlig”. I Oslo ser scenen ut som et glinsende glansbilde. Det oser eksklusivitet og stil som kler den røde løperen på vei inn til forestilling.

Hyperamerikansk

De norske skuespillerne nailer den blankpolerte looken som kreves for å være en “eksemplarisk mormon”. Jakob Schøyen Andersen, som spiller Eldste Price, har en undertone av oransje i huden og et skinnende hvitt smil. Utstrålingen handler mindre om troen og heller om det å være en feilfri mormon. Alle kan lykkes hvis de jobber hardt, så derfor tripper mormonerne rundt på scenen med stramme rumper, rene klær og glatte sleiker, klare for neste oppdrag.  Det norske teamet spiller på denne hyperamerikanske ideen og det kler forestillingen. Ideen ligger allerede i manuset, men Folketeateret forsterker det med kostymer og skinnende scenografi.  I London kunne ikke skuespilleren bak Elder Price måle seg med reklameutstrålingen til Jakob Schøyen Andersen. 

En mormoner på steroider

Jeg har møtt på et par mormonere opp igjennom og de har sett helt vanlige ut. Pent kledd, men ingen Barbie- og Ken-look. De norske skuespillerne er alt annet enn realistiske mormonere og det gir forestillingen et ekstra lag med ironi som West End mangler. Den rene, konservative og amerikanske mormon-looken er bare et ytre skall i forestillingen. Fikseringen disse unge mormonerne har på å lakke og polere sin egen utstråling er et forsøk på å dekke over alt som skjuler seg bak. Det er en klassisk stereotypi at redde homofile gjemmer seg bak religion og det tas opp i forestillingen. Eldste McKinley, spilt av Jon Sindre Fjellvang, kler seg i  mormonuniformen, men med sine eksentriske hoftebevegelser får han drakten til å se ganske feminin ut. I dagens politiske klima er ønsket om å leve opp til den “amerikanske drømmen” nærmest uoppnåelig. For mange er drømmen død og bildet av Amerika byttet ut med Donald Trumps mange ikoniske sitater, som “grab them by the pussy”. Likevel fikk Trump flertall fordi mange trodde på hans løfter om å  løse innvandringsproblemene og bedre økonomien. Mormonens profet, Joseph Smith fikk en åpenbaring om at mormonene måtte holde seg unna varme drikker, men fikk også forklart av Gud at mormonere venter et evig liv etter døden. Både amerikanerne og mormonerne er villige til å tolerere kontroversielle og humoristiske utsagn i tro om at det venter noe bedre. Det overdrevne amerikanske uttrykket gjør det lettere å se hvor absurd drømmen om et bedre liv kan være og tilfører et viktig satirisk element. 

Samme forestilling to ganger 

The Book of Mormon er skrevet av skaperne bak South Park og er en musikal hvor vi i stor grad ler av og ikke med karakterene.  Det har rent mye vann i både Themsen og Akerselva siden South Park-skaperne skrev musikalen i 2011. Da jeg hadde sett forestillingen to ganger, innså jeg at manuset ikke er så grenseoverskridende at jeg orket å le like mye på gang nummer to. Komikk er ofte sterk når den treffer noe usagt, denne musikalen har nå spilt fast siden 2013 i London.  

Vi er allerede kjent med konseptet. Forestillingen spiller på å sjokkere ved å være grenseoverskridende, som for eksempel ved å nevne barnevoldtekt. Denne satiriske formen har blitt svært trendy de siste årene. Gjennom Gauteshow og Nytt på nytt er vi allerede introdusert for humor som utforsker hva som er lov å si. I sosiale medier har man også fått muligheten til å være anonym og det gjør at grensene for hva vi kan si til hverandre er enda mer utvidet. Grunnen til at jeg ikke lo, var ikke fordi forestillingen var for kontroversiell, men fordi den ikke sier noe nytt. Komikken, som en gang sprengte grenser, er nå en stor del av underholdningsindustrien. 

The Book of Mormon er likevel virkelig å anbefale. Selv om latteren ikke overrasker, er forestillingen umulig å ikke le av.