En stille kamp mot de rullende maskinene – en viktig tankevekker

Jefta Van Dinthers Remachine utforsker hvordan vi hele tiden må være i bevegelse for at verden ikke skal løpe fra oss. Jeg tror dette er et virkelighetsnært bilde pakket inn i en danseforestilling mange kan kjenne seg igjen i.

“I am heavy, like a stone,” synger danserne på hovedscenen på Dansens Hus i Jefta Van Dinthers Remachine. Forestillingen begynner med mørkt scenerom på hovedscenen. Før lyset sakte, men sikkert kommer på, begynner sang å gi klang i salen. Sangen er rolig, nesten på nippet til en klagesang. Mens lyset blir sterkere kan man skimte seks skikkelser sittende på en stor, rundt flate som sakte går rundt. Skikkelsene er spredt, og det tar ikke lang tid før flere av dem stemmer i klagesangen. Etter en stund begynner skikkelsene å bevege seg. De begynner å dytte på flaten, som om de bruker alle sine krefter på å holde hjulet i gang. Nesten som om de jobber for det.

Gjennom forestillingen beveger danserne seg på dette runde underlaget, som sakte beveger seg rundt og rundt. Slik verden gjør, ustødig og lite brukervennlig. Danserne er ofte i bevegelse for å holde seg på samme sted mens det de står på går rundt. Hvis de ikke beveger seg, vil de havne bakpå. Henge etter.

Bevegelsene til danserne er seige og slitne, som om de kjemper mot en usynlig kraft som utmatter dem til det uutholdelige. Det virker som de bruker sine aller siste krefter på hver bevegelse, som om de når som helst kan falle sammen av utmattelse. Noen ganger er det også akkurat det som skjer. De faller. En etter en. De detter av den bevegende flaten og blir hengende etter, rundt og rundt, mens de dras langs bakken. Overflaten stopper ikke, den bare fortsetter å snurre. Den bryr seg ikke om man henger på eller ikke. Systemet bare ruller og går. Til slutt er det ingen igjen.

Etter at de alle har falt av, går de på igjen med nytt mot. Lysene skifter og det er nå bare en side av den snurrende sirkelen som lyses opp, den andre er lagt i mørke. I starten greier danserne å holde seg i lyset, mens de beveger seg sømløst inn og ut av synkronisering. Men sakte senker noen av dem farten og blir hengende i skyggen, og når man først blir hengende etter er det vanskelig å komme seg tilbake.

Usynkronisert synkronisering

De er alle individer, med sine egne bevegelser og stemmer, men de er fremdeles en del av et felleskap som jobber sammen. De gjør ofte de samme bevegelsene med forskjellige varianter og tempo og mot slutten av forestillingen samles alle danserne i midten av den bevegende flaten. De drar frem et tau hver seg, som er festet i underlaget. De drar, og de drar. Det er ingenting som skjer, men de fortsetter å dra for harde livet. De gjør alle det samme, men de gjør det hver for seg. Sliter, hver for seg. I denne verden møter vi mange av de samme problemene, om det er jobb, skole eller det å skulle leve opp til forventninger gjennom sosiale medier, egne foreldre eller indre demoner – men vi sliter gjerne alene. Vi sliter mot den samme maskinen, men hver for oss.

Vi møter også ofte på våre egne skygger i livet, enten om de er skapt av en kamerat, våre egne tanker eller en stadig mer ustødig verden. Skygger møter vi overalt, og det er lett å havne i omfavnelsen av en. Det som er vanskelig er å komme seg ut, løpe fort nok til at de ikke tar deg igjen. Remachine tar opp dette kappløpet, hvordan og hvor enkelt det er å møte på disse mørke tidene og hvor vanskelig det kan være å komme seg ut, på en måte det er lett å kjenne seg igjen i.

«Am i falling?»

Mot slutten av forestillingen står alle med ryggen mot maskinen og lener seg ut mot publikum. Tauet har de festet rundt livet. Rommet blir fylt med en repetitiv klagesang. «Am i falling?», synger de. «Am i falling?». Tauet er fremdeles festet i midten av det snurrende sirkelen. Det virker som om de har gitt fra seg all makt til maskinen. Det er maskinen som hindrer dem i å falle utenfor, men de spør alle seg selv, «faller jeg?», som om de ikke stoler på at maskinen vil holde dem. Som om den når som helt kan gi slipp og la dem falle inn i mørket som omslutter resten av scenen.

Mens jeg satt og så på forestillingen føltes det ut som jeg falt inn i en slags transe. Kroppen kjentes tung og urørlig mens jeg så på dansernes slitne kamp mot det bevegende underlaget. Med en nedtonet og dyster tilnærming til både koreografi, lyssetting og musikk skaper Remachine en atmosfære som enkelt kan settes inn i dagens verdenssituasjon. Forestillingen tar også opp flere relevante temaer, både på individ- og samfunnsnivå, med bruk av et bevegende underlag og en koreografi som får frem samspillet mellom danserne på en helt unik måte. Uten replikker og minimalt med rekvisitter, får Remachine meg til å tenke på egen eksistens opp mot samfunnet og systemet rundt oss og blir en viktig tankevekker i en stadig mer ustødig og mørk verden.