“Dette fortjener du” er en intens, tankevekkende opplevelse som ikke bare underholder, men også utfordrer våre holdninger til makt, rettferdighet og samfunnet vi lever i.

Hva skjer når en teaterforestilling fanger deg fra første sekund og ikke slipper taket før du er ute av salen ? Da jeg først satte meg i salen på Torshovteateret, var musikken en konstant, susende lyd som fylte rommet og var til stede under alt som skjedde på scenen. Musikken var ikke høy – men intens. Den fylte rommet så mye at jeg nesten kunne høre mitt eget hjerteslag fordi takten i musikken hadde samme rytme. Det var som om kroppen min måtte tilpasse seg forestillingen.

Dette fortjener du  handler om Mette – en kvinne som har altfor mye ansvar og altfor lite tid. Hun jobber i fengsel, passer på moren, og prøver å leve opp til kravene om å ha et “normalt liv”. Så dukker det opp en app hvor man kan leie en kjæreste – og hun sier ja. Ikke fordi hun nødvendigvis vil, men fordi det virker lettere sånn. Det høres kanskje ekstremt ut, men i løpet av forestillingen skjønner man at stykket egentlig ikke handler om apper eller romantikk, men om press, ensomhet, og klasseforskjeller – og om hvordan vi prøver å få livet til å henge sammen. Jeg satt med følelsen av at det ikke kun var Mettes historie, men en slags fortelling om oss alle – på godt og vondt. 

Et enkelt liv i en komplisert verden

Dette fortjener du er laget av Even Torgan, Fanny Vaager og Markus Neby i tett samarbeid med skuespillerne, og er et stykke som var noe annet enn noe jeg har opplevd før. I trappa som ledet opp til scenen hang det plagg på gelenderet med trykk av teksten «Er wolt uetisk?» – et lite, men effektivt spørsmål som ble sittende gjennom hele forestillingen. Scenografien er enkel, men symbolsk med få objekter og en presis lyssetting som fremhever karakterenes indre liv og de usynlige strukturene rundt dem. For eksempel, når lyset fokuserer på én person som står stille midt på scenen, og det er helt stille rundt, kan det skape en følelse av at vi kommer tett på karakterens indre liv – altså det de føler og tenker, selv om de ikke sier det høyt. 

Når teaterstykket snakker til deg – og ikke treffer alle 

I løpet av forestillingen ble publikum inkludert på en måte jeg sjelden har opplevd i teater. Spørsmål som «hvilket yrke har du, og er du fornøyd med lønna du tjener?» ,«hvor mye tjener du i året?», «hvis du fikk valget å tjene mindre for at sykepleiere og lærere skulle tjene mer, hadde du sagt ja?» og «hva hadde du tenkt om staten skulle trekke en prosentandel av arven din?» ble stilt både direkte til enkeltpublikummere og som åpne spørsmål til hele salen, hvor de som ønsket kunne svare. Spørsmålene traff tydelig et voksent publikum – for meg som ungdom traff det ikke helt personlig, da de hovedsakelig handlet om økonomi og arv. Et eksempel på dette var da de tok en håndsopprekning for å se hvem som tjente mer enn 100.000 kroner i året, og det var kun meg og et par andre unge som ikke rakk opp hånda. Jeg tror dette handler om alder og livserfaring – spørsmålene tok opp erfaringer som mange voksne har, men vi som ungdommer kanskje ikke har møtt på ennå. Mange av spørsmålene dreide seg om økonomiske valg, jobb, og arv. Jeg følte meg derfor litt ekskludert fra spørsmålene, ettersom de forutsatte en livssituasjon og erfaring som vi rett og slett ikke har ennå. Likevel var det veldig interessant å høre på, ettersom det var mange ulike svar og perspektiver fra publikum, som hadde helt forskjellige erfaringer og syn på temaene. 

Et spørsmål traff likevel hardt: «Er Wolt uetisk?». Det fikk meg til å tenke på hvordan samfunnet vårt har begynt å akseptere tjenester som kanskje ikke er rettferdige for dem som jobber der. Mange Wolt-bud er selvstendig næringsdrivende, noe som betyr at de ikke får sykelønn, feriepenger, eller andre rettigheter ansatte vanligvis har. Bud hos Wolt må selv dekke nødvendig utstyr som kjøretøy og leveringsbag, mens noe tilleggsutstyr kan være frivillig (gratis). Wolt tilbyr en forsikring som dekker personskader under levering, men budene må selv sørge for forsikring av egne eiendeler og kjøretøy. Inntektene varierer fra dag til dag, uten garanti for fast eller stabil lønn. Dagsavisen skriver i en artikkel at Fellesforbundet vurderer søksmål mot Wolt nettopp på grunn av arbeidsvilkårene budene jobber under. I tillegg rapporterte NRK at kriminelle har kuppet deler av matleveringsbransjen, blant annet ved å kontrollere eller utnytte bud via ulovlige underleverandører. Spørsmålet som ble stilt i teaterstykket – «Er Wolt uetisk?» – fikk meg til å stille spørsmål ved hvor grensen går mellom praktiske løsninger og utnyttelse av arbeidskraft – og hvorfor vi i samfunnet ikke stiller flere spørsmål ved det. 

Mer enn bare Mettes historie

Historien om Mette er utgangspunktet, men for meg handlet forestillingen egentlig om hvordan vi lever livene våre i dagens Norge. Den fikk meg til å tenke på hvem som har makt, hvem som faller utenfor, og hva vi egentlig mener når vi snakker om rettferdighet. Forestillingen berører temaer som er så aktuelle for oss alle – og på en måte fikk den meg til å stille spørsmål ved de strukturene og normene vi tar for gitt. Hvordan påvirker de våre valg i hverdagen? Hva kan vi gjøre for å utfordre maktstrukturer og skape mer rettferdighet? På et personlig nivå fikk det meg til å reflektere over hva jeg kan gjøre for å stå opp for det som er rett, samtidig som det er et mer overordnet spørsmål om hva samfunnet bør gjøre for å skape et mer rettferdig fellesskap.

Fortjener kred

Jeg kjente på en slags tomhet da jeg forlot teateret – ikke fordi noe var dårlig, men fordi forestillingen var så bra at jeg ikke ville at det skulle ta slutt. Det var helheten som gjorde det så imponerende. Skuespillerne leverte med en intensitet og tilstedeværelse som fikk meg til å glemme at jeg satt i et teater – det føltes ekte. Men det var ikke bare dem. Musikken, lyssettingen og fargebruken satt perfekt og forsterket stemningen i hver scene. Selv små detaljer, som de hengende plaggene før stykket startet, fikk en helt annen betydning etter hvert – og det var en utrolig smart måte å bygge opp historien på. Dette teaterstykket var gjennomført, morsomt, modig og minneverdig og fortjener kred. Alle som har vært med på å lage dette, fortjener ikke bare heder og ære, men all mulig suksess og masse, masse ros for hva de har skapt. Gjennom en skarp historie og en unik teateropplevelse fikk jeg mer enn bare et innblikk i en kvinnes liv – forestillingen fikk meg til å stille spørsmål ved hvordan vi lever livene våre i dag. Dette er en forestilling som har gjort et varig inntrykk.

Dette fortjener du – Nationaltheatret/Torshovteatret

Av: Even Torgan, Fanny Vaager og Markus Neby, i samarbeid med skuespillerne.
Regi: Even Torgan
Scenograf: Mira Genevieve Dagbo Landa
Kostymedesigner: Lene Cecilie Jørgensen
Lysdesigner: Cato Adolfsen
Lyddesigner: Bendik Toming
Videodesigner: Frode Finslo
Koreograf: Guro Karijord
Maskør: Rebekka Louise Refsnes
Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Med: Kjersti Tveterås, Trine Wiggen, Seda Witt, Birgitte Larsen, Sjur Vatne Brean og Deniz Kaya

Foto: Nationaltheatret / Erika Hebbert

Torshovteateret, 22. april 2025