Mjandasj

Mjandasj er et samisk eventyr, og forestillingen tar deg med inn i verdenen til akkurat dette eventyret. Da denne forestillingen startet, innledet skuespillerne seg det hele med å introdusere seg selv. Det å si skuespillere kan nesten sees på som offensivt, fordi de er så mye mer enn det, de er mye nærmere artister, eventuelt kunstneriske og kreative skuespillere. De danser, joiker, synger og spiller instrumenter.  Og de har også innlevelsen som gjør dette så komfortabelt og enkelt å like. De er en duo, Ola Stinnerbom som er født og oppvokst som same i fra Sverige, og Tanja Kortelainen som også er født og oppvokst same i fra Finland. Etter de hadde introdusert seg selv spurte de barna om de kunne joik, noe alle de små svarte nei til. Dermed startet de et lite joike kurs. Måten de lærte de små å forstå joik på var med håndbevegelser. Da Ola joiket “markens joik” bevegde han pekefingeren sin på en slik måte marker gjør. Da både Ola og Tanja joiket “harens joik” løftet de opp hendene bak hodet slik at de så ut som hare ører. Når de joiket rynket de på nesen, dette fikk dem til å ligne enda mer på harene, og det fikk også de små til å le.

Når de startet selve stykket var det hele mystisk, de hadde funnet ut at nå som vi alle forsto joik kunne vi dra til Mjandasj. Da Tanja sa “La oss dra til Mjandasj” ga lys effektene den illusjonen at vi faktisk bevegde oss. Scenen som tidligere kun hadde tatt i bruk normale LED-lamper ble nå lyst opp i nydelig blåfarge. Stykket baserte seg på at en Mjandasj kvinne fikk en sønn, men denne sønnen ville ikke gifte seg med en av sitt slag- Han ville ha en menneske kvinne. Dette var moren hans imot, men ut av kjærligheten til sin sønn reiser hun til menneskenes verden som et reinsdyr for å finne en passende kone til han. Hun finner tre kvinner, og de alle reiser til Mjandasj alene. Dessverre for oss seerne så deklarerte Ola og Tanja at de ikke ville fremføre hele stykket, men at de ville isteden ta og fremføre musikkstykkene som de to menneskekvinnene som var igjen som kandidater ville synge og spille for Mjandasj-gutten. Dette ødela stemningen under stykket litt, men den kom fort tilbake. Igjennom hele stykket, eller så mye som vi fikk sett, klang det alltid i en kantele, et slik strengeinstrument du spiller stående med fingrene. Tanja sto til ansvar for dette. Da hun skulle vise at hun var en Mjandasj kvinne, og ikke en av menneskejentene til Mjandasj gutten, bøyde hun hodet, slik at masken ga en illusjon om at hun nå var umenneskelig. Masken viste et ansikt og skremte noen av barna, i mens andre lo av maskens utseende. Det endte med en nydelig melodi der de blandet inn joik og dans i sammen med kantelen sine nærmest himmelske toner. Alt i alt var det jeg fikk se av dette stykket nydelig og flott gjennomført.

Sandra

Foto: Lars Opstad