23. september, 2024
17. juni, 2021
Kunst som samtalerom om kjønn og identitet
I 2017 jobbet Mari Bø med hvordan fortellinger om kjønn og seksuell identitet kan utforskes i scenekunst for et ungt publikum i Kreativt Europa-prosjektet vårt PUSH. Nå er Bø aktuell med prosjektet ERROR:gender.
I 2017 jobbet Mari Bø sammen med scenekunstnere fra flere land med hvordan fortellinger om kjønn og seksuell identitet kan utforskes i scenekunst for et ungt publikum. Bø deltok da på kunstnerlaboratoriet «Gender and sexual identity», en del av Kreativt Europa-prosjektet PUSH som Scenekunstbruket er partner i. Nå er Bø aktuell med prosjektet ERROR:gender som hadde residensvisning ved Stamsund Internasjonale Teaterfestival og som i disse dager vises under Festspillene i Nord-Norge. Bø forteller at PUSH-laben har påvirket hennes arbeid med kjønn og kunst de senere år.
- For fire år siden var du på PUSH-lab i Edinburgh, som du har sagt var starten på en interesse rundt kunstnerisk arbeid med kjønnstematikk. Kan du fortelle om hvordan den har påvirket deg?
Den lab-en hadde bra timing for meg, fordi jeg var veldig åpen og klar for nye inntrykk den perioden. Før det hadde jeg ikke jobbet spesifikt med tematikken. På PUSH-laben var vi så forskjellige og likevel åpne for å forske sammen på kjønnstematikk. Dette startet en del tankeprosesser som jeg ikke hadde vært gjennom før, og det førte til at jeg valgte å studere kjønnsteori året etterpå. Selv om vi hadde ulik tilnærming til og erfaring med tema så møttes vi alle på samme lag, både faglig og personlig. Det ble konkretisert noe i meg på lab-en, selv om interessen sikkert har ligget der hele tiden. Og jeg har oppdaget at kjønnstematikk er en uuttømmelig kilde til inspirasjon!
Hvis man vil prøve å endre noe i samfunnet, så mener jeg at kunst en måte å gå frem, det kan få folk til å kjenne etter og føle noe. Det grunnlaget som en felles opplevelse gir bidrar til å gi folk mulighet til å møte hverandre på en annen måte. Det ser vi i ERROR:gender-prosjektet også.
- Etter lab-en gikk du videre til å studere kjønnsteori ved Universitetet i Tromsø og tok en master i visuell kunst ved Listaháskólí Íslands på Island. Kan du fortelle om masterprosjektet ditt?
Judith Butler er kjent innenfor kjønnsteori, og masteroppgaven min baserer seg mye på hennes arbeid. Du kommer ikke inn i verden som ferdig kvinne eller mann, men du formes til kjønnsnormer og kjønnsroller basert på det samfunnet du lever i. Disse normene skapes over tid ved at mennesker gjentar de samme kjønnede mønstrene. Jeg var interessert i å finne ut hvem jeg kunne være utenfor disse mønstrene. I løpet av studiet ville jeg utforske nyanser av kjønn i min egen kropp, hvordan min kropp kan utfordres til å være annerledes. Hvordan beveger jeg meg, hvordan rammer jeg inn kroppen min – og hvilke konsekvenser får det for hvordan jeg blir «kjønnet»? Når en diskuterer kjønn med folk snakkes det ofte om at kvinner og menn er ulike, «vi er jo helt tydelig født forskjellige». Men biologien er også plastisk, ikke bare identiteten. Kroppen er et biologisk spektrum der ikke bare kjønnsorganer avgjør kjønn, men også reproduktive organer, kromosomer, hormoner, DNA, benbygning, muskelmasse. Jeg syntes dette var virkelig spennende, å utforske nyanser av kjønn innenfor min kropp. På skolen utforsket jeg måter å se på kroppen på via ulike medium, som film, visuell kunst, bevegelse og foto.
Jeg er danser, og dette var en master i visuell kunst med et tverrfaglig fokus der jeg kunne jobbe med min praksis og den teorien jeg valgte ut. For meg ble var det naturlig å jobbe med min praksis ut fra kjønnsteori. Jeg satte søkelys på kroppens overflate, hvordan man ser et ytre, hvem eller hva kroppen forteller meg, og hva overflaten skjuler.
- Kan du fortelle om ERROR:gender-prosjektet?
Oppholdet på Island lærte meg mye, og etter masterprosjektet ville jeg i større grad skape et rom å utvide samtalen i, en mer samtalebasert utstilling som åpner for kommunikasjon mellom mennesker. Det handler ikke nødvendigvis bare få frem sin egen mening, men om å skape gode samtaler, diskutere på en god måte, gi en bevegelse i samfunnet for å diskutere kjønnsroller. Vi skal sette opp et stort dome-formet telt midt i Harstad sentrum! Der lager vi en hub som blir sentrum for arrangementer med kjønn, kropp og seksualitet som tema. 11 kunstnere bidrar med materiale inn i utstillingen som varer i sju dager.
- Hva slags strategier tar dere for å få publikum inn i hub´en deres?
Vi jobber hardt for at ikke bare kunstfolk skal komme innom. Vi har fasilitatorer som arbeider i hub’en hver dag og kan ønske nysgjerrige folk velkommen. I og med at arrangementet er utendørs vil det nok også være en del som stikker hodet inn tilfeldig. Her er det et trygt rom som du kan slappe av i. Du skal ikke kastes rett inn i en samtale om kjønn, men kunstverkene der inne kan bidra til å skape samtaler du kanskje ellers ikke ville hatt. Vi har lyd, video, bøker, samtalekort og linedance. Du må ikke delta eller engasjere deg, men muligheten er der. Bare det å være der i det rommet er en del av samtalen også. Det er ikke bare stemmer som skal høres, men et reflekterende sted, der du også kan bidra med noe eget, skape dialog.
- Dette høres ut som noe som ville vært aktuelt å presentere for ungdom?
Ja, vi ville ha ungdom involvert i prosjektet hele veien, men covid-19 har gjort det vanskelig dette året. Kjønnsnormene settes så tidlig for barn og unge på flere områder. Vi vet om barn som ned i 8-årsalderen utsettes for seksualiserte filmer, for eksempel, og dette kan fort påvirke hvordan en ser på egen kropp, eget kjønn og hvordan en samhandler med andre kropper. Hvis det setter seg en forståelse av at man er avhengig av andres kropp for å forstå sin egen så er det skummelt, og vi må ta tak i det. Jeg har tidligere hatt flere workshops for Den kulturelle skolesekken som har handlet om kjønn, og da har jeg hatt samtaler med barn i 6. og 7. klasse. Vi jobber gjerne med prosjektet for et yngre publikum, og håper å kunne presentere det for et ungt publikum i Harstad også.
Og så vil man jo prøve å treffe litt overalt også, voksne og eldre, dette angår alle. I prøvene møtte vi for eksempel en mann på 65 år, og han hadde aldri snakket om dette. Det ble en så fin samtale fordi han hadde en oppriktig flauhet og åpenhet inn i tematikken.
Vi vil jo egentlig bare ha plass til flere.
Flere nyheter
Se hva som skjer og hold deg oppdatert på alt fra aktuelle prosjekter til interessante nyheter om Scenekunstbruket.