Hadet til Valmuen, hei til brenneslen

En hiphop-monolog om å være et barn på flukt 

I “Korte år, lange dager”, en monologforestilling krydret med egne låter, forteller Samir Madad om hjemstedet sitt i Afghanistan, om sollyset gjennom trærne rundt gårdsplassen og om den dramatiske reisen som varte i flere år – som tok han til et bittelite tettsted på Nordvestlandet. Korte år, lange dager er en fortelling om å bli invitert på sin første julefeiring og om å få seg norske besteforeldre. Om å oppdage hiphop, om å ønske seg bunad, om å bo i et kott på Helsfyr. Om en pappa som forsvinner. Og om at Oslos gater like gjerne kunne vært fjellet. 

Korte år, lange dager tar utgangspunkt i Samir Madad og hans personlige historie. En reise fra Mazar i Afghanistan til Oslo og Larsnes i Norge. “Hadet til Valmuen, hei til brenneslen”. Og alt imellom.  

I 2001 var Samir seks år gammel og flyktet sammen med sin mamma, pappa og storebror fra Afghanistan. Flukten varte i to år. Siden 2003 har Samir bodd i Norge hvor han jobber som  

ungdomsarbeider, musiker og fotograf. Men da pandemien banket på døra, og verden stengte seg inne, presset Afghanistan og reisen til Norge seg fremover i hjernebarken.  

“Hvis du var heldig hadde du en roomie. Eller en familie.  
Det jeg hadde var massevis av tid.  
Jeg hadde tid til å tenke. Tid til å forstå. Tid til å føle.  
Jeg hadde tid til å ta de kampene som jeg hadde utsatt.  
Jeg sto face-to-face med de uhyggelige uhyrene. I meg selv.  
Og den to år lange reisen…  
Den begynte å knake litt”  

Samirs historie er en fortelling om å ha vært et barn på flukt. Og om å sitte som voksen, i stillheten av en lockdown, og for aller første gang skulle ta innover seg “hva den kidden egentlig måtte gå gjennom”. 

“Vi har andre ting å tenke på. Enn meg. Jeg kan ikke gråte nå.”   

Foto: Dag Jenssen

Samir snakka på en måte med oss, og virkelig tok oss med på reisen hans. For eksempel på togturen. Da han fortalte følte jeg at jeg var der.
Marie i Unge stemmer om Korte år, lange dager